Bruk av tvang i ambulansetjenesten -en kvalitativ studie fra ambulansetjenesten ved Oslo universitetssykehus

Abstract

Helsehjelp skal være basert på pasientens samtykke. Helselovgivningens unntaksbestemmelser hjemler bruk av tvang i spesielle tilfeller. Det finnes lite forskning på bruk av tvang prehospitalt. Studiens hensikt var å beskrive ambulansepersonells forståelse av hva tvang er, erfaring med bruk av tvang, i hvilke situasjoner de har brukt tvang og hvilken form for tvang som er brukt. Studien er kvalitativ med bruk av fokusgruppeintervju hvor åtte ambulansefagarbeidere fra Oslo universitetssykehus deltok. Dataene er analysert med systematisk tekstkondensering. Respondentene forstår tvang i hovedsak som bruk av fysisk makt. Former for makt/tvang beskrevet kan sorters i overtalelse, pragmatisk makt, fysisk makt, farmakologisk tvang og sikring under transport. Respondentene beskriver at de har erfaring med bruk av tvang i situasjoner knyttet til hjelpeplikt, nødrett og i situasjoner hvor pasienter avviser helsehjelp. Respondentene opplever at det er en konflikt mellom pasientens rett til selvbestemmelse og avdelingens retningslinjer. De opplever at lovverket er vanskelig overførbart til praksis og de er usikre på hvordan de skal vurdere samtykkekompetanse. Denne usikkerheten i kombinasjon med en opplevelse av manglende støtte fra ledelsen ser ut til å øke respondentenes villighet til å utøve tvang for å få pasienter med til lege. Legetilsyn blir brukt av respondentene som et middel for å dekke sin egen rygg. Videre undersøkelser bør avdekke om det utøves tvang uten lovhjemmel og om økt kunnskap kan redusere bruken av tvang.