Arkeologiske og naturvitenskapelige undersøkelser av to steinalderlokaliteter og strukturer fra bronse- og jernalder på Stutøy : Gnr. 86, Bnr. 79, Karmøy kommune

Abstract

I perioden 18.06– 24.08 i 2018 ble lokalitetene med Askeladden id. 220576 (Lokalitet A) og 220579 (Lokalitet A) undersøkt på Stutøy i Karmøy kommune i regi av Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. Lokalitetene ble registrert av Rogaland Fylkeskommune i 2016. Lokalitet A har ligget strategisk på et eid, avgrenset av lave bergrygger langs øst og vest, og med god utsikt og tilgang til to naturlige havner i sør og i nord. Eidet har vært et attraktivt område og har blitt tatt i brukt gjentatte ganger i løpet av forhistorien. Totalt ble det samlet inn 2046 littiske artefakter fra Lokalitet A. De eldste sporene etter menneskelig aktivitet på lokaliteten kan, ut fra typologiske og teknologiske trekk ved det littiske gjenstandsmaterialet, dateres til tidligmesolitikum. Sannsynligvis dreier det seg om en kortere bosetningsfase i denne perioden. Videre avspeiler en skjev trekantmikrolitt at det sannsynligvis har foregått sporadisk jakt her i mellommesolitikum, men artefaktene viser at hovedaktivitet i steinalder er knyttet til den senmesolitiske periode og til overgangen mot tidligneolitikum. I denne perioden er det også aktivitet på Lokalitet D, som ligger mellom 50-100 meter sørøst for Lokalitet A. På Lokalitet D var det tre små sandflater, topografisk avgrenset av lave bergrygger, som lå på rekke langs en terrassekant. Hver av enhetene inneholdt en funnkonsentrasjon med henholdsvis 12, 226 og 58 littiske artefakter. Fra den midterste av disse foreligger det en 14C-datering til senmesolitikum, som kalibrert faller innenfor siste halvdel av perioden. Lokalitet A med flere primære deponeringsområder, og et spekter av formelle og uformelle redskapstyper, er tolket som et boligområde hvor det har foregått flere ulike aktiviteter. De tre enheten på Lokalitet D fremstår som systematisk organisert, og funnbildet gir inntrykk av at dette har vært spesialiserte aktivitetsområder. Sammen har de to lokalitetene sannsynligvis utgjort et større boplassområde fra senmesolitikum. Fra Lokalitet D foreligger det et innslag fra tidligneolitikum i form av en Vespestadøks. Fem tangespisser fra Lokalitet A kan også være fra denne perioden, men dette er mer usikkert ettersom disse spissene er vanskelige å skille fra tangespisser av den tidligmesolittiske typen. Fra senneolitikum foreligger det en datering av et mulig stolpehull på Lokalitet A. Det ble også funnet en flateretusjert spiss på hver av de to lokalitetene. Denne spisstypen er i bruk både i senneolitikum og i eldre bronsealder, og reflektere trolig sporadisk jakt i området innenfor dette tidsrommet. En kokegrop, flere gravelag og lag under steinkonstruksjoner er datert til eldre bronsealder. Dateringene til denne perioden foreligger både fra Lokalitet A og D, og kanskje representerer disse spor etter avsviing i forbindelse med tilrettelegging for beite. Fra yngre bronsealder foreligger det kun en datering av et ildsted som har blitt anlagt mellom Lokalitet A og D. I førromersk jernalder og eldre romertid ble det anlagt en rekke kokegroper og ildsteder, særlig over eidet men også i de tilgrensende områdene. Flere av kokegropene har blitt gjenbrukt, og det er funnet en rekke keramikkskår fra denne perioden. Det er ikke tegn på bosetningsspor i området, og plasseringen i landskapet gir inntrykk av at det har vært et spesialiserte kokegropfelt som ledd i utnytting av utmarksressurser. Det er også nærliggende å tro at tre steinpakninger og en rydningsrøys skal knyttes til aktiviteten. I yngre romertid anlegges det en svært forseggjort symmetrisk nedgraving i nordhellingen på eidet med utsikt mot Avaldsnes. Nedgravingen inneholdt dekorerte skår fra et stort leirkar som har hatt minimum to rader med negleinntrykk. Gropen og karet skiller seg fra det øvrige materialet på Stutøy, og det er mulig at er satt ned i forbindelse med rituell aktivitet. Anlegget synes mer å representere en enkeltstående hendelse enn et ledd i en bredere ressursutnyttelse av landskapet i denne perioden. I løpet av yngre romertid opphører aktiviteten på Stutøy og den tar seg først opp igjen i siste halvdel av vikingtid og vedvarer frem til tidlig middelalder. Hovedaktiviteten har da forskjøvet seg fra eidet og opp på et noe høyereliggende platå i øst. En kokegrop og en samling av tre grunne strukturer, tolket som ildsteder eller bunn av ildsteder, er datert innenfor dette tidsspennet. Anleggene gir inntrykk av at aktiviteten er av beskjeden karakter sammenliknet med den fra eldre jernalder. Utgravingsresultatene viser at det har vært tilnærmet kontinuerlig aktivitet på Stutøy fra eldre steinalder og helt inn i historisk tid. Sporene fra de ulike periodene er varierende og viser at bruken av området har endret seg over tid, og at dette omfatter alt fra bosetningsaktivitet i steinalder til utmarksutnyttelse og rituelle handlinger i jernalder. I steinalder viser lokaliseringen at de samme områdene har vært foretrukket over lengre tid, så sant strandlinjen har ligget stabilt. Den samme stedskontinuiteten er også tydelig i eldre jernalder og vikingtid/middelalder.