Hvordan benytter universiteter og høyskoler risikoanalyser som beslutningsstøtte for å sikre seg mot tilsiktede uønskede hendelser?

Abstract

Universitets og høyskolesektoren (UH-sektoren) i Norge får føringer fra kunnskapsdepartementet for hvordan arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap skal prioriteres, og herunder bruk av risikoanalyser som verktøy (Kunnskapsdepartementet, 2019). Studien har til hensikt å vurdere hvordan UH-sektoren benytter risikoanalyser i arbeidet med å beskytte seg mot uønskede tilsiktede hendelser. For å besvare problemstillingen er det etablert forskningsspørsmål som dekker risikoanalysemetodikk sett opp mot anbefalinger i teoretisk bidrag, vurdering av om det skilles mellom safety og security i prosessen, samt om metodikkene fungerer forskjellig i forhold til det å støtte beslutninger. Det er benyttet kvalitativ metode og foretatt semistrukturerte intervjuer av ti informanter, der alle har stilling og ansvar innenfor sikkerhet og beredskap i UH-sektoren. Resultatene ble drøftet opp mot utvalgt teori.

Studien viser at UH-sektoren de siste årene har økt sitt fokus på uønskede tilsiktede hendelser, og det gjennomføres risikoanalyser i dette arbeidet. Risikoanalysene blir riktignok primært brukt for å utarbeide beredskapsplaner, og inngår i liten grad som beslutningsstøtte opp mot tiltak eller handlingsplaner. Analysene er med det lite brukt som underlag for konkrete sannsynlighets eller konsekvensreduserende tiltak. I forhold til valg av metodikk opp mot tilsiktede uønskede hendelser er det en fordeling der ca. halvparten benytter tofaktormodellen, og den resterende halvparten trefaktormodellen. Det varierer i hvilken grad dette er et bevisst valg. Hvilken metodikk og definisjon som legges til grunn er av betydning for kvaliteten i risikovurderingen, og studien viser at det er store skiller i sektoren hva gjelder kompetanse om både vurdering og bruk av risikoanalysemetodikk. Det mangler også kompetanse og fokus på at vurdering av usikkerhet bør inngå i analysene. Større forståelse for og bevissthet om begrepet usikkerhet vil gjøre sektoren i bedre stand til å vurdere fremtidige hendelser og scenarier, der også overraskende og nye trusler kan forekomme. sektoren bør for øvrig ha større fokus på hva som er formålet med risikoanalysene, da det vil sikre et bedre samspill og forståelse mellom beslutningstaker og de som gjennomfører analysene. Det vil også bidra til en mer effektiv risikoanalyseprosess.

Videre viser studien at det ikke foreligger noe organisatorisk skille mellom safety og security, samt at sektoren i stor grad benytter samme metodikk for risikoanalyser av begge områdene. De to metodikkene har hver sine styrker og svakheter, og ut ifra en totalvurdering har de relativt lik funksjon i forhold til det å støtte beslutninger. Safety metodikk med tilhørende bruk av matrise er enkel og kjent for mange fra tidligere, men får i mindre grad frem de bakenforliggende vurderingene. Security metodikk får til gjengjeld i større grad fram disse vurderingene, men krever samtidig mer kunnskap og erfaring i tillegg til at den ofte er ukjent for beslutningstakerne. Det fremkommer at valg av metodikk i seg selv ikke er det viktigste, men at risikoanalyseprosessen legger grunnlaget for god beslutningsstøtte. Det er en pågående revisjon av Norsk standard 5814 (NS 5814) og denne vil kunne være et viktig bidrag til at UH-sektoren kan vurdere både safety og security hendelser ved bruk av samme metodikk. Det vil kunne styrke sektorens evne til å arbeide enhetlig i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap.

Det er ulik praksis knyttet til hvordan sektoren dokumenterer og rapporterer de analysene som blir gjennomført. Risikoanalysene bør fremstilles i en helhetlig rapport der også fremgangsmåte, bakgrunnskunnskap og metodikk beskrives. UH-sektoren bør i tillegg til at beredskapsplaner oppdateres, også benytte risikoanalysene som beslutningsstøtte, for å vurdere sannsynlighets- og konsekvensreduserende tiltak opp mot de uønskede tilsiktede hendelsene som blir identifisert. Det at analysene faktisk benyttes som grunnlag for konkret oppfølging i sektoren, må kunne adresseres som det viktigste forbedringspunktet som fremkommer i studien.