Familiesentrert habilitering? En kvalitativ studie av erfaringer til foreldre med barn som får oppfølging av Barne- og ungdomshabilitering

Abstract

Sammendrag Bakgrunn: Det er bred faglig enighet at habilitering til barn og unge bør ha et familiesentrert perspektiv i møtene mellom barn, deres foreldre og helsepersonell. Familiesentrerte tjenester bygger blant annet på en erkjennelse av foreldrenes betydning for at barn skal kunne utvikle seg på en best mulig måte ut fra sine forutsetninger. Det mangler kunnskap om hvilke erfaringer foreldre til barn som får oppfølging av Barne- og ungdomshabilitering (HABU) har med tjenestene de mottar. Formål: Formålet med denne masterstudien har vært å utforske hvilke erfaringer foreldre med barn som før oppfølging ved Barne- og ungdomshabilitering har med helsetjenestene de mottar. Formålet har også vært å utforske hvilke anbefalinger foreldre med barn som får oppfølging ved Barne- og ungdomshabilitering har til HABU for at den skal oppleves mer familiesentrert. Metode: Denne studien har benyttet et kvalitativ, eksplorativ design med en hermeneutisk tilnærming. Data ble samlet inn via seks semistrukturerte individuelle intervjuer med foreldre (mor eller far) med barn som får oppfølging ved HABU og ble analysert ved bruk av kvalitativ innholdsanalyse. Funn: Dataanalysen identifiserte fire tema 1) betydningen av tillit og trygghet 2) betydningen av involvering 3) behov for informasjon fra helsepersonell og 4) betydningen av ivaretakelse. Konklusjon: Foreldrene har viktige erfaringer med tjenesten. Det kan se ut til at de positive eller negative erfaringene foreldrene har med kontinuitet og oversikt påvirker foreldrene i hvordan de opplever tillit og trygghet til HABU. Videre kan de se ut til at god relasjon mellom helsepersonell og foreldre fører til en opplevelse av tillit og at denne utvikles over tid. Det kan også se ut til at foreldrene erfarer manglende medvirkning i oppfølgingen av barnet, og at deltakende praksis er mangelfull. Den relasjonelle praksisen er godt ivaretatt. Det kan synes at opplæringsbehovet til familiene er stort, og flere beskriver at tilbudet ikke er tilstrekkelig. De har behov for konkrete råd om oppfølgingen av sitt barn. Som forbedring beskriver foreldrene blant annet behov for samtaler uten barnet til stede, og at disse settes inn i barnets behandlingsplan.