Helsesykepleiers rolle i mobbesaker.

Abstract

Utgangspunktet for denne studien er å utarbeide ny kunnskap til følgene problemstilling: Hvordan erfarer helsesykepleiere de kan få en mer aktiv rolle i mobbesaker knyttet opp mot Kap. 9 A? Nyere nasjonale føringer og lovverk danner det teoretiske grunnlaget for studien samt aktuell teori og forskning knyttet til mobbing. Disse viser til økt fokus på systemrettede samarbeidsrutiner og tverrfaglighet rundt elever som trenger oppfølging i skolen. Studiens formål og hensikt er å få innsyn i hvordan helsesykepleier inkluderes i samarbeidet i mobbesaker og hvordan helsesykepleier erfarer dette burde være. Det ble benyttet en kvalitativ tilnærmingsmetode for å belyse problemstillingen. Studiens data ble utarbeidet gjennom en semistrukturert intervjuguide. Utvalget består av 5 helsesykepleiere som jobber i skolehelsetjenesten i 5 ulike kommuner. For at helsesykepleier skal ha en mer aktiv rolle i mobbesaker, er et essensielt funn at det må være et systemrettet samarbeid mellom helsesykepleier og skole. Det er rektor som har autoritet til å iverksettes et slikt samarbeid og det må inneholde jevnlig treffpunkter, gode rutiner og regler knyttet opp til arbeidsoppgaver og rolleinndeling. Et samarbeid som er tilfeldig og personavhengig resulterer i at barn og unge som utsettes for mobbing ikke får den hjelpen de har krav på. For at helsesykepleier kan blir inkludert i dette samarbeidet, er et viktig funn knyttet til hvor mye tilstedeværelse helsesykepleier har i skolen. Økt tilstedeværelse inkluderer helsesykepleier i læringsmiljøet og bidrar til at helsesykepleier får flere henvendelser fra skole, elever og hjemmet knyttet til barn og unges fysiske- og psykiske helse.