Sykepleie og helhetlig smertelindring.

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn

Antall personer som er i kontakt med helsevesenet på grunn av sine kroniske ikke-maligne smerter, har globalt sett økt gradvis gjennom årene. Sykepleier er en nøkkelperson i smertelindringsarbeidet da de har utbredt kontakt med pasientgruppa. De innehar kunnskap om, samt erkjenner viktigheten en av helhetlig sykepleietilnærming for å lindre slike smerter og de forstår begrensningen med biomedisinske tiltak. Likevel benytter sykepleier seg hovedsakelig av en biomedisinsk tilnærming. Det ses altså en klar dissonans mellom teori og praksis.

Hensikt

Oppgavens hensikt er å beskrive sykepleierens erfaringer med helhetlig smertelindring av pasienter som har kroniske ikke-maligne smerter for å kunne se de utfordringene og mulighetene sykepleiere møter på i det helhetlige smertelindringsarbeidet. Økt kunnskap er ønskelig for å optimalisere sykepleiers handlingskompetanse i smertelindringen av pasienter med kroniske ikke-maligne smerter.

Metode

Oppgaven baseres på integrativ litteraturoversikt av fire kvalitative forskningsartikler. Funnene i disse artiklene, samt aktuell sykepleierfaglig teori og egne erfaringer og refleksjoner er benyttet for å belyse problemstillingen, samt svare på hensikten.

Resultater

Det kommer tydelig frem en dissonans mellom sykepleiers teoretiske grunnlag og praktisk utøvelse i smertelindringsprosessen av kroniske ikke-maligne smerte pasienter. Hovedfunnet er at sykepleier opplever relasjonen med pasienten som grunnfjellet i helhetlig smertelindring. Denne relasjonen påvirkes av ulike pasientrelaterte og systemrelaterte faktorer. God helhetlig smertelindring av kronisk ikke-maligne smertepasienter bunner derfor i relasjonens kvalitet.