| dc.description.abstract | Bakteppet for dette mastergradsprosjektet har vært den stadig økende skipstrafikken i de arktiske områdene. Samtidig som trafikken øker, øker også størrelsen på de ulike fartøyene. Det er etablert en sterk sammenheng mellom økt trafikk og økt sannsynlighet for ulykker. Hvis en ulykke skulle inntreffe i polare strøk ville man kunne bli nødt til å drive egenredning i minimum fem dager av seg selv, mannskap og passasjerer. På grunn av begrenset infrastruktur og utfordrende forhold slik som vær, klima og geografi ville en ulykke med større cruiseskip i de arktiske områdene kunne vise seg å være fatal for de involverte. Det er langt mellom tradisjonelle redningsressurser, og det er gjerne begrensede mengder av dem. En større ulykke med cruiseskip vil kunne vise seg å være svært krevende i disse områdene. I et område med risiko for ulykker vil det være viktig med en tilpasset beredskap, som er forberedt og dimensjonert for den risikoen som er til stede i området. I Longyearbyen på Svalbard jobbes det mye med beredskapen og man er på mange måter langt bedre rustet beredskapsmessig enn tilsvarende samfunn på fastlandet. Forskningsprosjektet har derav fått følgende problemstilling: «Hvordan dimensjoneres beredskapen med henblikk på cruiseskipulykker ved Svalbard, da spesielt med fokus på evakueringsfasen av MRO?».
Forskningsprosjektet baserer seg på teori om kriser, beredskap, beredskapsplanlegging og øvelser som læringsarena. Teorien har således vært rammeverket for forskningsprosjektets utførelse. I prosessen har det blitt utført feltarbeid i Longyearbyen i perioden fra januar til juni 2021. For å besvare problemstillingen har det vært benyttet en kvalitativ metode, hvor det har blitt utført intervjuer av relevante beredskapsaktører og næringer. Det ble utført intervjuer med informanter fra Sysselmannskontoret, Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps, Lufttransport, samt Hurtigruten Svalbard. I tillegg til intervjuer ble det brukt deltakende og ikke-deltakende observasjon som en metode for innsamling av data. Dernest har det vært bruk av dokumentstudier av relevante dokumenter, som kunne gi gode bidrag til å besvare problemstillingen.
Funnene fra forskningsprosjektet tyder på at cruiseskipulykker er mulige å forutse, men mulige å forberede seg på. Vi vet ikke presis når en ulykke vil inntreffe, men man kan forberede seg på håndtering av omfanget av en slik hendelse. Det er en risiko man må se seg nødt til å være forberedt på at vil inntreffe, i og med at risikoen for slike ulykker øker i takt med økningen i ferdsel. Beredskapsmessig ser man at beredskapsaktørene i Longyearbyen er kunnskapsrike og har bred erfaring med ulike former for hendelser. Utfordringen i møte med cruiseskipulykker, er imidlertid avstandene og størrelsen på hendelsene, herav antallet involverte mennesker. Gjennom intervjuer og øvelser kommer det frem at antallet cruiseskippassasjerer er langt høyere på dagens cruiseskip, enn det beredskapen i området er dimensjonert for å håndtere.. I denne sammenhengen sees øvelser på som en viktig læringsarena, hvor man på forhand kan teste om hvorvidt man er øvet og dimensjonert til å håndtere de risikoene og truslene som er i området. I dette tilfellet konkluderes det med at det er manglende funksjonelle øvelser knyttet opp til de spesifikke truslene ved cruiseskipferdselen i Arktis. | |
