| dc.description.abstract | Den vestlige verdens avhengighet av kritisk infrastruktur som vann, strøm og mobilnett, gjør oss sårbare. Også for Norges befolkning er det viktig å være i stand til å klare seg selv i 3 døgn dersom en krise skulle inntreffe. Dette kalles egenberedskap.
Problemstillingen i denne studien har vært å undersøke hvilket forhold innbyggerne i Stavanger kommune har til egenberedskap, og å finne ut hvordan kommunen på en god måte kan kommunisere budskapet om å være forberedt i tilfelle en krise inntreffer. For å svare på problemstillingen ble det innhentet data på ulike måter; en dokumentanalyse av beredskapskampanjen Stavanger 72, et dybdeintervju med ansatte i kommunen og en spørreundersøkelse blant innbyggerne.
Resultatene viste at innbyggerne er lite bekymret for langvarig bortfall av kritisk infrastruktur, og at det er svært få som har forberedt seg på å klare seg selv i en krisesituasjon. Det ser ut til at risiko knyttet til bortfall av viktig infrastruktur i stor grad dempes av innbyggerne på grunn av personlige tolkninger og forståelser av risiko, samt og kulturelle og sosiale prosesser. Manglende personlig erfaring med en slik krise er også en faktor som kan gjøre det vanskelig å forestille seg at et slikt scenario vil inntreffe. Koronapandemien har gitt innbyggerne økt risikopersepsjon, men har ikke motivert dem til å forberede seg bedre til en eventuell ny krise. Grad av tillit til offentlige myndigheter kan muligens bidra til å skape en falsk følelse av trygghet og tro på sikkerhetsrutiner, som igjen fører til at innbyggerne ikke tar ansvar for egenberedskap.
Disse ulike forklaringsfaktorene synliggjør hvor utfordrende det er å kommunisere om risikoer med lav sannsynlighet for å inntreffe. Stavanger kommune har i sin beredskapskampanje brukt et bredt spekter av anbefalte virkemidler. Likevel ser det ikke ut til at kampanjen har nådd frem til innbyggerne. Egenberedskap er trolig et tema svært få er opptatt av å søke informasjon og kunnskap om. I det videre arbeidet med risikokommunikasjon vil det være viktig å satse på interaktiv informasjonsutveksling der innbyggerne involveres aktivt i materialet, og der egenberedskap gjøres relevant for deres hverdagsliv. For å påvirke hvordan risiko forstås, har det også vist seg å være effektivt å bruke sterke visuelle virkemidler i kommunikasjonen for å skape følelser og affekt. Dette kan øke oppfatningen av risiko, som i neste omgang kan motivere til egenberedskap.
Fremover er det behov for flere studier som har oppmerksomhet på hvordan man i risikokommunikasjon kan bruke affekt og visuelle virkemidler for å forsterke oppfatningen av risikoer, og for å motivere folk til å se verdien av å ta ansvar for egenberedskap. | |
