Miljøterapeuters erfaringer med personorientert praksis i en døgnavdeling i psykisk helsevern under Covid-19 pandemien. En kvalitativ studie

Abstract

Helsedirektoratet stengte ned det norske samfunnet i mars 2020 som følge av Covid-19 pandemien. Smittevernrestriksjoner ble innført på alle landets helseinstitusjoner. Dette har fått konsekvenser for ansatte og pasienter i psykisk helsevern ved at bevegelsesfriheten ble innskrenket og rommet for sosial kontakt og utfoldelse ble redusert for inneliggende pasienter. Hensikten med denne studien var å få tak i og beskrive erfaringene miljøterapeuter har med personorientert praksis overfor mennesker med alvorlige psykiske livsutfordringer mens de er innlagt på en døgnavdeling med Covid-19 restriksjoner. Kunnskapen har relevans for videre utvikling av en personorientert praksis i tilsvarende døgnavdelinger i og utenfor Norge. Studien er kvalitativ med et hermeneutisk forskningsdesign. Tre fokusgruppeintervju ble utført med tilsammen elleve deltagere som alle var miljøterapeuter. Datamaterialet ble analysert ved å benytte innholdsanalyse av Graneheim og Lundman. Funn ble diskutert i lys av teori om helsefremming og personorientert praksis. Resultatene viste at miljøterapeutene erfaringer med personorientert praksis i en døgnavdeling i psykisk helsevern under Covid-19 pandemien var motsetningsfylte. Miljøterapeutene hadde et ønske om å se pasienten som en unik person med unike behov. De fant fellesskap med pasientene i et felles eksistensielt underläge mot en ytre trussel. Samtidig viste erfaringene at en del av miljøterapeutenes grunnlag for å drive helsefremming falt bort. Miljøterapeutene erfarte at de måtte søke etter nye begrunnelser for sine tiltak. Et patogent perspektiv representert ved smittevernsrestriksjoner knyttet til Covid-19 ble dominerende. Den personorienterte praksisen ble hindret ved at pasientens underlegne posisjon ble forsterket.