Norges forståelse av hybride trusler: Effektene av ulike konseptualiseringer på myndighetenes samarbeid

Abstract

Statlige og ikke-statlige aktørers koordinering, og synkronisering av militære, politiske, økonomiske, sivile og informasjonsmessige virkemidler blir ofte omtalt som hybride trusler. Begrepet og de tilhørende beskrivelsene er det knyttet mange misforståelser og mye usikkerhet til. Uenigheter om hva fenomenet er, og skal kalles har komplisert arbeidet mot slike trusler internasjonalt. Konseptualiseringen av fenomenet, altså hvordan det forstås, anvendes, og tolkes virker å påvirke hvilken tilnærming stater velger i sin innsats mot truslene.

Norges geostrategiske plassering, tilgang på ressurser, og posisjon i det internasjonale samfunnet har medført at demokratiet har blitt et mål hybride trusler. For å vurdere myndighetenes innsats har oppgaven studert hvordan offentlige virksomheter som departementer, direktorater, og etterretnings- og sikkerhetstjenestene konseptualiserer hybride trusler. Ut fra dataene som er funnet er det deretter gjort analyse, og vurdering av effektene de ulike konseptualiseringene har hatt på virksomhetenes samarbeid med hverandre.

Oppgaven har funnet ut at myndighetenes beskrivelser samstemmer til en viss grad, men forskjellene indikerer avvik i deres forståelse av problemet. Mangel på felles problemforståelse har skapt utfordringer i arbeidet deres med å finne løsninger. Empirien illustrerer at enkelte offentlige virksomheter forsøker å enes om å bruke begrepet sammensatte trusler, men ikke alle myndighetsorganene fremstår å ønske dette. Selv om myndighetene er klar over begreps- og forståelsesproblematikken blir de underliggende problemene ikke løst. En av årsakene kan være at valg av ett begrep, og én definisjon utfordrer den nåværende rolle- og ansvarsfordelingen.

Uenigheter om hva hybride trusler er, hvordan det opererer, og hvor alvorlig eller sannsynlig det er kommer som resultat av at statsapparatet er fragmentert. Følgelig reduseres myndighetenes samarbeidsevne ettersom virksomhetene retter sin innsats mot hybride trusler ut fra egen oppfatning av hvilke verdier, trusler og sårbarheter som er viktigst. Ved å studere norske myndigheters konseptualisering av hybride trusler har oppgaven forsøkt å få innsikt i forskjeller og likheter i hva informantene, og deler av statsforvaltningen mener om fenomenet. Dette har gitt mulighet til å kritisk vurdere løsningsforslagene som er identifisert i litteraturstudiet, de offentlige dokumentene, og til informantene. I tillegg har det gitt grunnlag for å vurdere i hvilken grad ulike konseptualiseringer har påvirket samarbeidet i innsatsen mot hybride trusler i Norge.