Samvalg i utarbeidelse av behandlingsplaner ved en psykiatrisk poliklinikk. En kvalitativ studie av de ansattes erfaringer.

Abstract

Bakgrunn: Det ligger klare føringer både rettslig og politisk for at pasienter skal sikres medbestemmelse i forhold til egen helse og behandling. Samvalg er en arbeidsform som har til hensikt å ivareta, forbedre og kvalitetssikre pasienters helsetjenestetilbud. I en beslutningsprosess hvor samvalg tas i bruk skal pasient og behandler sammen komme frem til, og treffe beslutninger, i forhold til mulige utrednings- og behandlingstilnærminger. Samvalg som systematisk arbeidsform er i varierende grad gjort kjent og tatt i bruk i klinisk praksis.

Hensikt: Studien har hatt som formål å se nærmere på hvordan helsepersonell ved en psykiatrisk poliklinikk erfarte opplæring og implementering av samvalg som arbeidsform under utarbeidelse av behandlingsplaner, og om det kunne føre til en holdnings- og praksisendring hos de ansatte.

Metode: Kvalitativ studie med et fenomenologisk forskningsdesign. Datainnsamling fra to fokusgruppeintervjuer med til sammen 7 informanter, med tematisk tekstanalyse som metode.

Kontekst og informanter: Studien fant sted ved en psykiatrisk poliklinikk som utreder og behandler unge mennesker i alderen 15-30 år med alvorlige psykiske lidelser, primært i psykosespekteret. De ansatte som deltok i studien tilhørte yrkesgruppene klinisk sosionom, psykologspesialist og psykiatrisk sykepleier.

Resultat: Studien viste at de ansatte var skeptiske til implementering av samvalg som arbeidsform da den først ble presentert. De anså først arbeidsformen som en formalprosedyre og et merarbeid i en allerede travel klinisk hverdag. Skepsisen har imidlertid avtatt, og de individualterapeutene som tok arbeidsformen i bruk opplevde samvalg som en inngang til fruktbare samtaler som stimulerte til engasjement hos pasientene. Studien viste også at samvalg kan fremme gode holdninger og stimulere til et respektfullt pasientsyn med henblikk på autonomi og mestring.

Background: There are clear guidelines, both legally and politically, to ensure patients’ rights to participate in decisions related to their own health and treatment. Shared decision making is a method that aims to ensure that patients receive a high quality health care services. In a process where shared decision making is used, the patient and clinician cooperates to reach a common decision related to possible treatment options. There is a varying degree of knowledge and systematic use of shared decision making in mental health care clinics.

Purpose: The objective of this study was to explore how clinicians working with mental health care experienced training and implementation of shared decision making as a method in treating mental illness. And also, if it could facilitate a change in the perspective of the clinicians and the treatment methods used.

Methods: Qualitative study with a phenomenological approach. Information/Data was gathered from two separate focus group interviews, consisting of 7 participants. The study uses a thematic analysis method.

Setting and participants: The study took place at a mental health care outpatient clinic that treats adolescents and young adults, aged 15-30 years, with severe mental illness. The clinicians participating in the study consisted of social workers, psychiatric nurses and psychologists.

Conclusion: The study showed that the clinicians were hesitant to the implementation of shared decision making when it was first presented. It was considered as a formality that only added workload to an already busy schedule. However, the scepticism has diminished, and clinicians who embraced the method of shared decision making experienced it as an enabler for improved communication with patients as well as increased involvement in their own treatment plan. The study also showed that shared decision making promotes person centred therapy, focusing on autonomy and empowerment.