Den akutte samtalen. Om kliniske erfaringer med risikovurdering av selvmordsfare hos ungdom.

Abstract

Selvmordsrisikovurdering er kjent som en av de vanskeligste oppgaver man møter som helsepersonell. Psykisk helse hos barn og ungdom, med fokus på forebygging av selvmord er et dagsaktuelt tema i en pågående pandemi i Norge og verden for øvrig. Det skrives daglig i media om at for få barn og unge får hjelp til psykiske utfordringer, og det er lange ventelister i spesialisthelsetjenesten, kommunene klarerer ikke være proaktive, de har for lite midler til å nå alle. Temaet for denne studien er se nærmere på hva terapeuter vektlegger som viktige forutsetninger og faktorer for selvmordsrisikovurdering av ungdom, i den første akutte vurderingssamtalen.For å finne svar på dette er det gjennomført en kvalitativ studie, med intervju av fem erfarne terapeuter ved en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. Disse terapeutene gjennomfører selvmordsrisikovurderinger av ungdom på daglig basis i sine tilhørende enheter. Funnene i studien viser at terapeuten vektlegger erfaring som viktig forutsetning i vurderingssamtalen. Erfaring omhandler faglige kompetanse og taus kunnskap. Samspillet med ungdommen omfatter det verbale og non-verbale innholdet i samtalen. Mengdetrening bidrar til å gjøre terapeuter tryggere i sine vurderinger med hensyn til å skille mellom lav og høy risiko for selvmord hos ungdom. Det kan se ut som erfaring bidrar til at terapeutene opparbeider seg en taus kunnskap, som de drar nytte av når de leser samspillet med ungdommen og vurderer risiko i den akutte samtalen. Terapeutene anvender både taus og uttrykt kunnskap når de leser mellom linjene i samtaler med ungdom for å kartlegge selvmordsrisiko. Fagpersonene har kunnskap om risikofaktorene for selvmord med bakgrunn i de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord. Funnene i studien antyder likevel at et spesifikt utvalg av disse risikofaktorene bidrar til større bekymring for høyere risiko for selvmord. Risikofaktorene som vektlegges av terapeutene er håpløshet, tidligere selvmordsforsøk, selvmordplaner med valg av dødelig metode og mangel på beskyttelsesfaktorer, som trygge omsorgspersoner og støttende nettverk. Beskyttelsesfaktorene kan også være en risikofaktor der ungdommen selv ikke anser dette som en ressurs. Analysen av funnene tilsier at terapeuters erfaring kan danne grunnlag for taus kunnskap, som terapeuter benevner som magefølelse. De anvender denne kunnskapen i vurderingen av et utvalg risikofaktorer, fremtoning hos ungdommen, det sagte og det usagte i samtalen. Disse elementene ser ut til å utgjøre viktig andel av helheten i vurderingssamtaler for kartlegging av selvmordsrisiko blant ungdom.

Suicide risk assessment is known as one of the most difficult tasks you face as a healthcare professional. Mental health in children and young people, with a focus on suicide prevention, is a current topic in an ongoing pandemic in Norway and the rest of the world. It is written daily in the media that too few children and young people receive help for mental challenges, and there are long waiting lists in the specialist health service, the municipalities do not manage to be proactive, they have too little money to reach everyone. The theme of this study is to take a closer look at what therapists emphasize as important prerequisites and factors for suicide risk assessment of adolescents, in the first acute assessment interview. To find answers to this, a qualitative study was conducted, with interviews of five experienced therapists at a child and adolescent psychiatric ward. These therapists conduct suicide risk assessments of adolescents on a daily basis in their associated units. The findings of the study show that the therapist emphasizes experience as an important prerequisite in the assessment interview. Experience deals with professional competence and tacit knowledge. The interaction with the youth includes the verbal and non-verbal content of the conversation. Mass training helps to make therapists more confident in their assessments regarding the distinction between low and high risk of suicide in adolescents. It may seem that experience contributes to the therapists gaining a tacit knowledge, which they benefit from when they read the interaction with the youth and assess the risk in the acute conversation. Therapists use both tacit and expressed knowledge when reading between the lines in conversations with adolescents to map suicide risk. The professionals have knowledge of the risk factors for suicide based on the national guidelines for suicide prevention. The findings of the study nevertheless suggest that a specific selection of these risk factors contributes to greater concern about the higher risk of suicide. The risk factors emphasized by the therapists are hopelessness, previous suicide attempts, suicide plans with a choice of lethal method and lack of protective factors, such as safe caregivers and support networks. The protection factors can also be a risk factor where the young people themselves do not consider this a resource. The analysis of the findings indicates that therapists' experience can form the basis for tacit knowledge, which therapists call gut feeling. They use this knowledge in the assessment of a selection of risk factors, the appearance of the youth, the said and the unspoken in the conversation. These elements seem to constitute an important proportion of the whole in assessment interviews for mapping suicide risk among young people.