| dc.description.abstract | Evalueringer og forskningsrapporter har vist at det kan være utfordringer knyttet til vurderinger av risiko for drap. Samtidig er det tydelig at politiet via Politiloven er gitt et spesielt ansvar for å produsere trygghet, beskytte person og yte borgerne hjelp og tjenester i faresituasjoner. Med denne oppgaven har jeg forsøkt å finne ut hvem som gjør vurderingene i politiet, og fokusert spesielt på etterretning på bakgrunn av etterretnings ansvar for å gi kunnskap om personer som kan utøve kriminalitet. Videre har jeg forsøkt å belyse premisser som ligger til grunn for at vurderingene kan gjøres. Her fokuserte jeg på funnene fra evalueringen av politiets og PSTs håndtering av terror-hendelsen i Bærum, 10.august 2019, hvor de mente det var behov for tydeligere retningslinjer og instrukser, samt at planverk og retningslinjer knyttet til tipshåndtering ikke var ansett tilstrekkelig. Jeg fokuserte også på at bekymringene avdekkingsaktører i samfunnet generelt og internt i politiet må nå dem som skal vurdere, og hvordan det interne samspillet i denne sammenheng fungerte. Dernest søkte jeg å finne ut hvilke fremgangsmåter som ble benyttet av politiets etterretning til å identifisere og vurdere risiko for drap, og i hvilken grad disse fremgangsmåtene var kunnskapsbaserte.
På bakgrunn av intervjuer med informanter fra etterretning i politiet fikk jeg et grunnlag for å gjennomføre overfor nevnte undersøkelser, som også gav svar på hvordan vurdering av risiko for drap ble gjort i dag, og premissene for vurderingene. Jeg undersøkte også relevant teori knyttet til vurdering av risiko for drap, og fant at ved å sammenligne funn fra intervjuene med teorien, et grunnlag for læringspunkter. Studien viste at politiets etterretning ikke benyttet evidensbaserte verktøy for å vurdere voldsrisiko, eller gjennomføre trusselvurderinger. Den viste også at dette ikke var et fag på politihøgskolen. Informantene, som alle jobbet med etterretning i politiet etterlyste grundigere verktøy, og fenomenkunnskap for å vurdere trusler og voldsrisiko. Samtidig ble det vist at andre politiavdelinger enn etterretning benyttet voldsrisikovurderingsverktøy, men da kun i familievolds- og æresrelatert voldskontekster. Dermed ble andre voldskontekster vurdert etter en skjønnsbasert tilnærming, og i noen tilfeller etter etterretningsmetodikk. Det ble heller ikke funnet at det ble brukt verktøy for å identifisere voldsrisiko, eller å selektere hvilke saker som skulle undergå en vurdering. Politiets etterretning benyttet dog etterretningsmetodikk, og i noen grad forholdt de seg til Norsk Standard NS 5832:2014 i forbindelse med trusselvurdering. Dette fanget dog ikke relevante risikofaktorer som man mulig ville fanget gjennom opplæring og evidensbaserte verktøy. Dagens praksis virket også å være tidkrevende, noe som gjorde at enkelte beslutningskontekster ikke var forenlige med praksisen. | |
