I kva lei er betringas vei? Ei kvalitativ studie om terapeutar si erfaring om å vekkje håp om betringsprosessar ved langvarig og tilobakevendande suicidalitet

Abstract

Mange ungdommar som kjem til psykiatrisk behandling har sjølvmordsåtferd. Ein kan forstå sjølvmordåtferd som ei personleg krise knytt til enkeltståande og samanfallande risikofaktorar. Det kan òg forståast som meistringsåtferd som følgje av maladaptive handlingsmønster forankra i genetisk sårbarheit eller barndomstraumer. Til grunn for problemstillinga mi ligg hypotesen om at langvarig og tilbakevendande sjølvmordsåtferd i større grad er eit symptomuttrykk, forstått som eit meistringsuttrykk for livssmerte og psykisk liding enn eit ønskje om å avslutte livet. Kjente innverkande faktorar for sjølvmordsåtferd er resignasjon og manglande tiltru til at det er mogleg å oppnå ein betre livstilstand. Håpløyse og mangel på forventing om at det kan bli betre er ein kjent utløysande faktor for sjølvmord. I denne oppgåva ser eg på terapeutar si erfaring med helsefremjande og sjølvmordsførebyggjande arbeid med ungdom. Studie har til hensikt å undersøkje erfaringar frå terapi og dei årsaksfaktorar som fører til at ungdommen opplever auka tiltru og håp om tilfriskning og betring på sentrale livsområde. Inkluderingskriterie for studia er langvarig arbeid med ungdom med tilbakevendande suicidalitetsproblematikk. Studie har et kvalitativt og deskriptivt design og har si teoretiske forankring i fenomenologisk tolkingstradisjon. For å belyse problemstilling blir det nytta teori om sjølvmord, salutogenese, empowerment og recovery. Forsking visar til traumebasert omsorgstilnærming og kognitiv terapi som effektfulle terapeutiske metodiske verkemiddel i samband med ungdom med sjølvmordsåtferd. Tiltak som har vist seg effektive er emosjonsregulering og evne til mentalisering. Eg har med dette som utgangspunkt valt utforske følgjande forskingsspørsmål: Korleis erfarer terapeutar at traumebasert omsorg og kognitiv tilnærming kan fremje håp om tilfriskning hjå ungdom med langvarig og tilbakevendande suicidalitetsproblematikk?

Many young people who come to psychiatric treatment have suicidal behaviour. Suicidal behaviour can be interpreted as a personal crisis related to individual and coincident risk factors. It can also be understood as self-efficacy behaviour because of maladaptive patterns of action rooted in genetic vulnerability or childhood traumas. The basis for this thesis is the hypothesis that long-term and recurrent suicidal behaviour to a greater extent is an expression of symptoms, understood as an expression of pain and mental suffering, rather than a desire to end one's life. Known influencing factors for suicidal behaviour are resignation and lack of confidence that it is possible to achieve a better life. Hopelessness and a lack of expectation that it can get better is a known triggering factor for suicide.

In this thesis I look at therapists' experience with health-promoting and suicide-prevention work with young people. The thesis aims to examine experiences from therapy and the main factors that lead to young people experiencing increased confidence and hope for recovery and improvement in key areas of life. The main criteria for this thesis are long-term work with young people with recurrent suicidal problems. The thesis has a qualitative and exploring design and has its theoretical basis in phenomenological tradition. To explain the issue, the theory of suicide, salutogenesis, empowerment and recovery have been used. Research refers to trauma-based care approach and cognitive therapy as effective therapeutic methodological tools in connection with adolescents with suicidal behaviour. Measures that have proven effective are emotion regulation and the ability to mentalize. Based on above, I have chosen to explore the following research questions: How do therapists experience that trauma-based care and cognitive approach can help promote hope for recovery in adolescents with long-term and recurrent suicidal behaviour?