| dc.description.abstract | Sammendrag
Utgangspunktet for masteroppgaven ligger i vakuumet mellom koronakrisen og klimakrisen. Oppgaven er skrevet som et samarbeid der vi har kombinert fagområdene endringsledelse, risikostyring og sikkerhetsledelse.
I løpet av koronapandemien har det globale samfunnet gjort mange dyrekjøpte erfaringer. Vi ønsker å utforske disse erfaringene og undersøke hvorvidt disse erfaringene kan komme til nytte i klimakrisen. I dag kan vi kanskje skimte fremtiden mens vi gjenkaller det som føles som fjerne minner fra livet vi hadde før. Etter en lang pandemi ønsker vi oss tilbake til normalen, men bør vi heller ønske oss en ny normal? Var den globale pandemien vekkeren vi trengte?
I grenselandet mellom de to krisene, kjenner vi på det etiske og kollektive ansvaret for å vurdere om det finnes lærdom som har overføringsverdi fra koronakrisen til klimakrisen. Med dette utgangspunktet stiller vi spørsmålet:
“Hvordan kan erfaringer fra koronakrisen bidra til å håndtere risiko i klimakrisen?”
Problemstillingen utrykker også formålet med forskningen; der den søker å belyse hvordan erfaringer fra koronakrisen kan bidra til å håndtere risiko i klimakrisen. Dette innebærer en grunnleggende forståelse av risiko og kunnskap om et utvidet krisebegrep, en vurdering av muligheter for kollektiv læring i kriser og en instrumentell vurdering av hvordan vi kan lykkes med kunnskapsoverføring mellom koronakrisen og klimakrisen.
I skrivende stund består WHO’s covid-19 database av over 390 000 forskningsartikler. En erfaringsbank det globale samfunnet har opparbeidet seg gjennom læring på den harde måten. Med utgangspunkt i Krippendorffs (2018) metode for innholdsanalyse har vi utviklet en metodikk vi benyttet i vår kvalitative litteraturstudie. Systematisk har vi søkt, kodet og analysert oss gjennom WHO’s covid-19 database på jakt etter erfaringer fra koronakrisen som kan være relevante for klimakrisen. Totalt fant vi 188 forskningsartikler vi mener inneholder erfaringer som kan ha relevans for klimakrisen. Vi har fordelt disse på ni ulike tema som presenteres i oppgaven, og gitt eksempler fra artiklene for å belyse ulike erfaringers relevans til klimakrisen.
Med bakgrunn i Røvik (2007, 2016) mener vi at kunnskap nødvendigvis ikke bare kan hentes ut av koronakrisen og installeres i klimakrisen som objekter.
Ved å trekke på Røviks translasjonsteori forsøker vi å belyse hvordan overføring av kunnskap mellom kriser også kan forstås som at overføring er noe langt mer enn transport; det er også translasjon og dermed transformasjon. Det vil si at kunnskap kan forstås som omformbare ideer og innebærer at noe forsøkes kopiert, noe legges til, mens annet trekkes fra og så tilpasses og blandes med eksisterende kunnskap i klimakonteksten. Etslikt perspektiv innebærer også at dekontekstualisering og kontekstualisering består av mange og komplekse prosesser.
I tråd med Røvik (2007, 2016) presenterer vi argumenter for at dette synet på kunnskapsoverføring gir rom for en instrumentell forståelse av oversettelsesprosessen, og dermed betingelser for oversettelse. Gjennom en operasjonalisering av translasjonsteorien belyser vi hvordan kunnskap om “digitale videomøter”, “mennesker i organisasjoner” og “ledelse” bør følge betingelser for overføring, for at de skal ha størst mulig sannsynlighet for å kunne overføres som kunnskap og bidra til å redusere risiko i klimakrisen.
I diskusjonskapittelet argumenterer vi for at translasjonsperspektivet kan være kompatibelt med krisehåndteringslitteraturen. Videre at betingelsene for oversettelse kan gi teoretiske rammer for å bedre forstå “mulighetsrommet” for “læring i kriser”, og hvordan egenskaper ved kriser og risiko gir utfordringer, men også muligheter for kunnskapsoverføring. Vi mener at dette perspektivet på kunnskapsoverføring i kriser kan bidra til å utfordre deler av den eksisterende litteraturen som omhandler “læring i kriser”. Dette er et fenomen flere forskere omtaler som et av de minst utviklede feltene innenfor krisehåndtering (Boin, 2018; Broe- kema, 2016; Lagadec, 1997; Stern, 1997).
Med belegg i vår forskning, teorien den bygger på og metodikken som er benyttet konkluderer vi med følgende: Ved hjelp av et translasjonsteorisk rammeverk kan, sannsynligvis, erfaringer overføres som kunnskap fra koronakrisen til kunnskap for å bidra til å redusere risiko i klimakrisen. | |
