| dc.description.abstract | Da ny sikkerhetslov kom i 2019 ble det i forarbeidene til loven argumentert med at tiden var løpt fra en forståelse av statssikkerhet som noe helt adskilt fra samfunnssikkerhet. Det som tidligere var blitt omtalt som rikets sikkerhet ble der foreslått erstattet med nasjonale sikkerhetsinteresser og med det ble begrepet statssikkerhet utvidet til også å gjelde de deler av samfunnssikkerheten som har betydning for staten. Denne begrepsutvidelsen omtalte utvalget forøvrig som nasjonal sikkerhet (Traavik, et al., 2016). På enkelte områder gikk Traavikutvalget, som utredet grunnlaget for loven, så langt at de argumenterte for at statssikkerheten kunne i noen tilfeller strekke seg helt ned på individnivå. Betyr dette at statssikkerhet og samfunnssikkerhet ikke lenger kan forstås adskilt?
Gjennom målrettede søk i utvalgte offentlige myndighetsdokumenter etter informasjon som kan opplyse om forholdet mellom disse begrepene har det blitt gjort funn som underbygger at det blir stadig vanskeligere å tydelig skille disse begrepene fra hverandre. Det benyttes riktignok fremdeles definisjoner med utgangspunkt i hva som kan forstås som egenarten, men funnene samlet har dannet bilde av et relativt tydelig sammenfall mellom begrepsparene og bruken av disse. Dette kommer også til uttrykk ved hvordan myndighetsaktører som Forsvaret, Politiets sikkerhetstjeneste, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, og Nasjonal sikkerhetsmyndighet presenterer seg selv på sine respektive hjemmesider og hvordan virksomhetenes hovedinstrukser regulere ansvar- og virkeområdene. I tillegg er det heller ikke begrepsmessig entydig hvordan virksomhetene er administrativt plassert i forvaltningssystemet med tanke på rollen de spiller i et stats- og samfunnssikkerhetsarbeide. For eksempel er både Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap administrativt innordnet under samfunnssikkerhetsavdelingen i justis og beredskapsdepartementet. Det er på tross av at den ene har et statssikkerhetsfokus med Sikkerhetsloven som utgangspunkt, mens den andre virksomheten har samfunnssikkerhet som fokus i sin hovedinstruks. Politiets sikkerhetstjeneste på sin side benytter det utdaterte begrepet Rikets sikkerhet om sin rolle på egne hjemmesider. Myndighetsbruken av begrepene og innholdsforståelsen kan med andre ord tolkes som ikke konsistent og i beste fall overlappende.
Oppgaven belyser også tillitsaspektet og hvordan den høye relasjonelle tilliten vi har i Norge gjør nordmenn i mindre grad formalistiske og mistroiske. Dette får blant annet en positiv konsekvens ved at norske myndigheter bruker mindre ressurser på å beskytte folk mot hverandre siden vi har stor grad av mellommenneskelig tillit. I et sikkerhetsperspektiv kan dette anses for å være et gode, da vi langt på vei bedømmer de vi omgås til å kunne være en forlenget sikkerhets- og trygghetsbarriere (Finansdepartementet, 2018-2019).
Tilliten har også medført at vi kan senke kostnadene ved sikkerhetsarbeid gjennom vårt medlemskap i NATO. Ved å dele på ressursene med flere stater får vi mer sikkerhet for pengene. Ved en slik løsning har Norske myndigheter i stor grad valgt å styre nasjonal sikkerhet gjennom forventninger til våre allierte i NATO. En slik kollektiv forsikring baserer seg på en vesentlig grad av tillit til at andre medlemsstater kommer oss til unnsetning ved behov.
Oppgaven viser også at ved bruk av for eksempel trusselen sammensatte virkemidler, er norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk basert på en stor grad av tillit til at medlemsstatene har lik forståelse som oss rundt stats- og samfunnssikkerhet. Utfordringen ligger i det å sette en felles terskelverdi for hva som kan anses for å være et angrep på en stat, som igjen vil utløse artikkel fem i NATO om gjensidig støtte.
Kildegrunnlaget for funn og drøftingen er relevante stortingsmeldinger, norske offentlige utredninger, stortingsproposisjoner og hovedinstrukser. Teori er hentet med utgangspunkt i københavnerskolen og sikkerhetisering. I tillegg er det hentet stoff om tillit fra blant annet Robert David Putnam sin teori om frivillige organisasjoner som relasjonelle tillitsbyggere og hvordan det gir utslag på demokratisk forståelse og mellommenneskelige forventninger. | |