Intensivsykepleiernes erfaringer i møte med pårørende som har utført hjerte- lungeredning En kvalitativ studie

Abstract

Bakgrunn for studien: Det blir på verdensbasis satt i gang store kampanjer for å bidra til økt utførelse av hjerte- lungeredning (HLR). Forskning viser dog at det kan oppleves traumatiserende for de som bidrar med HLR i en hjertestanssituasjon, og at vedkommende føler seg overlatt til seg selv med spørsmål, bekymringer og skyldfølelse i etterkant av hendelsen. I nesten to tredjedeler av bevitnede hjertestans utenfor sykehus, blir HLR startet av pårørende.

Hensikt og problemstilling: Hensikten med studien var å undersøke tilbudet pårørende får ved spesialavdelinger på sykehuset, samt hvilke erfaringer intensivsykepleiere opplever ved ivaretakelse av pårørende som har utført HLR. Problemstillingen var: «Hvilke erfaringer har intensivsykepleier i møte med pårørende som har utført hjerte-lungeredning hvor pasienten blir innlagt på sykehus?»

Metode: I denne studien er det brukt kvalitativ metode med semistrukturerte fokusgruppeintervjuer. Det ble utført et strategisk utvalg, hvor totalt tre fokusgruppeintervjuer ble gjennomført. Intervjuene ble transkribert og analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse.

Resultat: Analysen avdekket ett tema: Intensivsykepleiernes behov for å hjelpe, redsel for å feile. Dette dreide seg om at intensivsykepleierne møtte sårbare pårørende som var i sjokk etter at de hadde utført HLR på en nærstående person. De forsøkte å ivareta pårørende ved å lytte, støtte dem og sørge for samtaler med en prest. Flere faktorer som mangel på retningslinjer, lav bemanning og tidsklemme førte til utrygge overganger mellom spesialavdelinger til sengepost eller hjemmet.

Konklusjon: Funnene avdekket mangel på retningslinjer som eksempelvis en debriefsamtale med pårørende, og videre oppfølging i etterkant av en HLR-situasjon. Det kan være avgjørende at det er helsevesenet som tar kontakt med pårørende og ikke at pårørende selv må ta kontakt for samtale, slik standarden er i dag.

Nøkkelord: Hjertestans utenfor sykehus, hjerte- lungeredning, pårørende, psykiske belast-ninger, ivaretakelse, intensivsykepleiers ansvar, debriefing.

Introduction: Major campaigns are being launched worldwide to help increase the performance of cardiopulmonary resuscitation (CPR). Research reveals that performing CPR in a cardiac arrest situation can be a traumatizing experience. The concerned individuals who contributed CPR are often left to themselves with questions, worries, and doubts as to the impact of the incident. In almost two-thirds of witnessed cardiac arrests outside hospitals, relatives start CPR.

Purpose: The purpose of the study was to examine the offer relatives receive at the hospital at special wards, as well as what experiences intensive care nurses experience in caring for relatives who have performed CPR. The research question was: «What experiences does the intensive care nurse have in meeting relatives who have performed cardiopulmonary resuscitation where the patient is admitted to hospital? »

Method: This study had a qualitative and inductive design, using semi-structured focus group interviews. A strategic selection was made, who led to a total of three focus group interviews. The interviews were trancribed and analyzed using qualitative content analysis.

Result: The analysis of the interviews resulted in one theme: Intensive care unit nurses’ de-sire to help the relatives of the patients, but are afraid of failing. This arose from the inten-sive care unit nurses’ experience of meeting vulnerable relatives who suffered from shock after performing cardiopulmonary resuscitation on a close relative. The intensive care unit nurses tried to take care of these concerned relatives by providing good conversations and giving emotional support, among others. The analysis also showed that several factors, such as lack of guidelines, shortage of staffing, and time constraints, led to unsafe transitions be-tween special wards to other wards in the hospital or at home.

Conclusion: Our findings revealed a lack of guidelines, such as a debrief conversation and further follow-up following the CPR situation of relatives. It can be crucial that it is the health service that contacts the relatives and not that relatives has to be the one contacting for a debrief, as of todays standard.

Keywords: Out-of-hospital cardiac arrest, cardiopulmonary resuscitation, next of kin, familiy, psychological effekt, the intensive care nurses responsibilities, debriefing.