| dc.description.abstract | Kriminalomsorgen representerer en virksomhet med en samfunnskritisk funksjon, noe som setter krav til at fengslene skal opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå til enhver tid. Som et ledd i etatens risikostyring skal operative ledere utarbeide risikovurderinger for å redusere muligheten for at uønskede hendelser oppstår og iverksette tiltak for å redusere konsekvensene når hendelsen først har inntruffet. Ansvaret er også rettet mot vår evne til å sikre vårt samfunnsoppdrag til en enhver tid. Derfor er det viktig at sikkerhets- og beredskapsarbeidet i de ulike enhetene er godt organisert, kunnskapsbasert og dynamisk (KDI, Håndbok, 2019)
Studien omhandler risikostyring i kriminalomsorgen, med fokus på operative risikovurderinger i fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Fengselets operative leder har ansvar for å risikovurdere innsatte og/eller ulike aktiviteter, for å iverksette forebyggende og konsekvensreduserende tiltak. Hensikt med studien er å undersøke hvordan operative ledere i kriminalomsorgen benytter risikoanalyser for å motvirke tilsiktede uønskede hendelser, som for eksempel: gisselsituasjoner, trusler, rømning, drap, inntrengning og voldsutøvelse.
Studien bygger på følgende problemstilling: I hvilken grad anvendes helhetlige og systematiske risikovurderinger i kriminalomsorgen og hvordan kan risikovurdering forbedres i etaten?
For å besvare problemstillingen bygger studien på normativ teori for risikostyring. Forskningsspørsmålene er rettet mot risikobegrepet, som benyttes av operative ledere når risikovurderinger for tilsiktede hendelser skal utarbeides. Det vil også fremkomme om det foreligger likheter i praksis når risikoanalysemetoder benyttes og om metodikken er godt forankret i etaten. Studien undersøker også hvilke utfordringer operative ledere opplever vedrørende tematikken, og hvordan arbeidet kan forbedres i kriminalomsorgen. Grunnet problemstillingens fokus på systematikk, helhet og forbedring er risikostyringsprosessen sentral i studien.
Empirien er innhentet ved hjelp av åtte semistrukturerte intervjuer, hvorav seks av informantene er operative ledere i ulike fengsler med høyt sikkerhetsnivå, en er ansatt i kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), og en er ansatt ved kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS). Resultatene fra empiriens funn drøftes opp mot studiens normative teori.
Studien avdekker at kriminalomsorgens grunnleggende definisjon av risiko er «en funksjon av sannsynlighet for mulige uønskede handlinger og konsekvensen av disse» (NOU, 2000, 24, s. 18). Teorien belyser utfordringer med gitt fremgangsmåte, da det er svært utfordrende å predikere sannsynligheten for fremtidige ondsinnede hendelser. Selv om en hendelse ikke har skjedd før vil det ikke si at hendelsen ikke kommer til å forekomme i fremtiden. Manglende datagrunnlag og høy grad av usikkerhet er de største utfordringene ved å estimere risiko ved dagens risikoperspektiv. Studien anbefaler derfor at kriminalomsorgen i større grad må forstå risiko i et security perspektiv, som medfører en kvalitativ fremstilling av risiko med større fokus på usikkerhet.
Undersøkelsen viser at det ikke er et tilstrekkelig system for risikostyring i kriminalomsorgen. Fengslene i kriminalomsorgen er ansvarlige for sine egne beredskapsplanlegginger og sine egne internkontroller. Dette fører til at det har dannet seg egne sikkerhets- og risikokulturer i de ulike enhetene.
Videre avdekkes det et behov for formalkompetanse blant operative ledere, spesielt med tanke på risikostyring og sikkerhetsledelse.. Det er ikke et krav eller et reelt tilbud om etter- og videreutdanning for operative ledere i kriminalomsorgen. Videre viser undersøkelsen at hendelser som oppstår ved en enhet har liten, og i de fleste tilfeller ingen, innvirkning på risikostyring i andre enheter. Dette tyder på at kriminalomsorgen ikke har et tilstrekkelig system som sikrer kunnskapsoverføring.
Studien avdekker manglende systematisk risikostyring i kriminalomsorgen og argumenterer for at risikovurderingene på operativt nivå ikke er helhetlige eller utført med tilstrekkelig systematikk. Argumentasjonen er et resultat av avvikene som fremkommer av oppgavens normative teori, sammenliknet med praksis ved de ulike anstaltene.
Vi retter en påstand om at dersom risikovurderinger skal kunne forbedres i etaten, må risikostyring i større grad forankres i organisasjonen. Kriminalomsorgen bør implementere et system som sikrer enighet rundt prosesser, rutiner, roller, ansvar, metoder og læring. På denne måten kan organisasjonen oppnå de beste forutsetningene for en enhetlig praksis og kontinuerlig forbedring. | |
