| dc.description.abstract | Denne studien har hatt som siktemål å finne forståelser om risiko hos barnevernet og Fylkesnemnda, med et særlig blikk på saker der barnevernet vurderer at det er behov for å pålegge foreldre å ta i mot hjelpetiltak. Studien tar dermed utgangspunkt i følgende overordnet forskningsinteresse:
- Arbeidet som blir gjort i barnevernet og i Fylkesnemnda med å vurdere risiko i familier som det vurderes at har behov for hjelpetiltak, men ikke tar imot tilbud om hjelp.
Og det overordnede forskningsspørsmålet er:
- Hva betyr barnevernets og Fylkesnemndas forståelser av risikobegrepet for deres vurderinger i saker som omhandler pålegg av hjelpetiltak?
Studien viser til nyere forskning om risikovurderinger i barnevernet, som konkluderer med at det er behov for en tydeliggjøring av risikobegrepet i barnevernet, samt en differensiering i risikovurderingene. Videre i denne studien undersøkes og drøftes fenomenet at risikobegrepet i stor grad benyttes i barnevernets arbeid, men risikobegrepet diskuteres imidlertid ikke som et konsept. I 2016 kom en ny lovparagraf som ga barnevernet økt mulighet for å bruke tvang for å kunne pålegge foreldre til å ta imot hjelp. Dette ettersom det har vært et problem at barnevernet ikke kommer i posisjon fordi foreldrene takker nei til frivillige hjelpetiltak. Denne lovendringen er benyttet som inngangsport for å snakke med barnevernet og Fylkesnemnda om deres forståelser om risikobegrepet når slike saker skal vurderes.
Som teoretisk forankring er det i denne studien tatt utgangspunkt i sosiokulturelle teorier om risiko, som viser til hvordan risiko må forstås i sosiale og kulturelle kontekster. Det tas bakgrunn i arbeidet til teoretikere som sosialantropologen Mary Douglas, sosiologene Ulrich Beck og Anthony Giddens og filosofen Michel Foucault, for å belyse viktige teoretiske perspektiver som skal bidra til å svare på problemstillingen i studien.
Det er lagt vekt på hvorvidt barnevernet og Fylkesnemnda tar utgangspunkt i en teoretisk retning når de gjør risikovurderinger og hvordan samarbeid mellom instansene foregår. Videre om de drøfter risiko som konsept og hvordan de strukturerer og organiserer arbeidet sitt som omhandler risiko og risikovurderinger. Bruk av maler og skjema diskuteres også opp mot bruken av skjønn i deres arbeid, og studien har som hensikt å finne ut om barnevernet og Fylkesnemnda har en bevissthet omkring sine metoder for å vurdere risiko.
Datagrunnlaget er innhentet ved å gjennomføre kvalitative intervjuer der informantene har vært barnevernet i Sandnes og Fylkesnemnda i Rogaland. Det ble brukt semistrukturert forskningsintervju (Kvale, 1983), hvor en guide har holdt oppbygningen innenfor gitte rammer, men samtidig ble det åpnet for at intervjuobjektene kunne bygge ut resonnement.
Selve gjennomføringen av undersøkelsen beskrives i studiens metodekapittel.
Studiens funn presenteres i drøftingskapittelet og oppsummeres og konkluderes avslutningsvis i det siste kapittelet. Konklusjonene er knyttet opp til både problemstillingen og teoriene som er lagt til grunn for studien. Videre presenteres konklusjonene i sammenheng med dette.
Hensikten med studien var å finne forståelser av risikobegrepet hos barnevernet og Fylkesnemnda, og videre i hvilken grad de var bevisste på sin tilnærming til risiko. Inngangsporten for å snakke om temaet ble som nevnt saker som omhandler pålegg av hjelpetiltak, ettersom risiko i stor grad drøftes i disse sakene, og det er behov for vurderinger frem i tid for å predikere eventuell effekt av et tiltak.
Det synes som om hverken barnevernet i Sandnes eller Fylkesnemnda har en bevissthet om sine oppfatninger av risiko og de er tydelige på at ingen av instansene drøfter risikobegrepet eller risiko som konsept i organisasjonen. Funnene kan tyde på at det er behov for at både barnevernet i Sandnes og Fylkesnemnda i Rogaland teoretiserer risiko og at de har risiko eksplisitt på dagsorden som en del av tradisjonen sin. På denne måten vil de ha gjennomdiskuterte teorier som ligger til grunn for deres avgjørelser, som gjør at de kan tilegne seg en større bevissthet for sine vurderinger. Dette i et system hvor de skal foreta vesentlige avgjørelser om risiko som nettopp krever katogorier og begrep som er gjennomteoretiserte og drøftet. Et resultat av at de tilegner seg større bevissthet rundt risiko i vurderingene, vil dermed kunne være bedre ivaretakelse av barnets omsorgssituasjon, som igjen vil øke muligheten for å gjennomføre viktige kritiske diskusjoner rundt omsorgsvurderinger og risikovurderinger i barnevernet. | |
