Ivaretakelse av hjelperen: om belastning og beskyttelse.

Abstract

I årene fremover er det spådd en sykepleiermangel i Norge. Risikoen for å få kreft øker med alderen, samtidig som vi stadig lever lengre enn tidligere. Disse ulike faktorene kan føre til økt belastning på helse- og omsorgstjenesten. Tidligere forskning har vist at når en jobber som sykepleier i kreftomsorg, er en i risikosonen for å utvikle omsorgstretthet (compassion fatigue) og utbrenthet. Samtidig kan arbeidet som hjelper føre til omsorgstilfredshet (compassion satisfaction) og styrket profesjonell livskvalitet. Formålet med studien var å undersøke hvordan sykepleiere som jobbet i ulike kontekster i kreftomsorgen opplevde å jobbe med mennesker med kreft. Jeg ville se om det var forskjeller fra de ulike arbeidsplassene, og hvordan en krevende arbeidshverdag kunne påvirke informantene. Var det tilrettelagt for refleksjon og erfaringsdeling innad i teamet, og var det rettet fokus mot ivaretakelse av hjelperne? Hvordan håndtere en travel arbeidshverdag, samtidig som en møtte mennesker i lidelse, med behov for samtale og støtte? Det var og interessant å se på hvilken betydning erfaring som sykepleier hadde når en jobbet med mennesker med kreft. Utvalget var sykepleiere som jobbet i spesialisthelsetjeneste, kommunehelsetjeneste og i en stiftelse, med spredning i alder og arbeidserfaring. Jeg ønsket å gå i dybden av fenomenet, og anvendte derfor kvalitativ metode. Det ble gjennomført åtte individuelle, semistrukturerte intervju som metode for datainnsamling og tematisk analyse ble anvendt for å analysere data. Studien viste at sykepleierne opplevde arbeidshverdagen som en kombinasjon av givende og tappende. Å være med og utgjøre en forskjell for pasienter og pårørende, ga mestringsfølelse, opplevelse av mening i arbeidet og motivasjon til å fortsette som sykepleier. Hverdagen besto av prioriteringer på grunn av krav om effektivitet, samtidig som sykepleierne opplevde en knapphet på tid og ressurser. Dette førte til at den gode samtalen med pasienter ofte måtte vike for praktiske oppgaver, noe som kunne føre til dårlig samvittighet, opplevelse av å ikke strekke til og forstyrret muligheten til å utføre helhetlig sykepleie. Anerkjennelse fra ledelse, kollegial støtte og mulighet til refleksjonsdeling innad i teamet ble trukket frem som viktige forutsetninger for å fortsette i yrket. Støtte og tilrettelegging i arbeidshverdagen til kompetanseheving kom frem som et etterlengtet og viktig tiltak for å styrke pasientsikkerheten, i tillegg til at det kunne bidra til økt mestringsfølelse og trygghet hos sykepleierne, og dermed styrke profesjonell livskvalitet.

Nøkkelord: omsorgstretthet, utbrenthet, omsorgstilfredshet, helhetlig sykepleie, profesjonell livskvalitet

Globally there is an ongoing pressure on the health services due to an aging population, and growing cancer incidence and prevalence. At the same time there is a concern regarding the increasing turnover in nursing. Prior research has indicated that working in cancer nursing involves a risk of developing compassion fatigue and burnout, but also that working in this field is associated with compassion satisfaction and professional quality of life. The main objective of this thesis is to increase focus on how emotional strain and occupational stress could affect nurses working in cancer care. To explore this phenomenon, a qualitative design was used. Eight individual semi-structured interviews were conducted with nurses working in different contexts in cancer care. The sample was heterogenous in age and work experience. Thematic analysis was used to analyse the data. The findings suggested that working in cancer care could be both rewarding and wearying. When the nurses felt that they made a difference for patients and their next of kin, it was a thriving factor to continue with cancer nursing. It enhanced their professional quality of life and led to a feeling of accomplishment. Lack of time and resources forced nurses to prioritize during the workday. Furthermore, increased demands of efficiency were associated with occupational stress. The nurses often felt the work as overwhelming and suggested that increased base staffing might alleviate the problem. The high experienced workload resulted in practical tasks taking priority over conversations with patients and their next of kin. This prioritization could lead to a bad conscience, a feeling of not reaching out, and disrupting the ability to provide holistic nursing. The nurses highlighted some crucial factors as prerequisites for continuing in the nursing field, such as recognition from management, collegial support, and the opportunity to reflect and share experiences with their team. They valued professional competence and highlighted the importance to keep up to date. They stated that these factors could secure actions when needed, and therefor enhance the patient safety. To provide holistic care had a high importance in the sample, and they stated that it could contribute to provide the quality of care that they wanted for patients with cancer, and therefor strengthen the professional quality of life of the nurses.

Keywords: compassion fatigue, burnout, compassion satisfaction, professional quality of life, cancer nursing, holistic nursing