| dc.description.abstract | Alle uønskede hendelser berører en kommune. Det innebærer at kommunene er nødt til å planlegge sin beredskap, og de må være forberedt på å håndtere et bredt spekter av hendelser. Dette illustrerer siste års hendelser som koronapandemien, cyberangrepet i Østre Toten og kvikkleireskredet i Gjerdrum. Uønskede hendelser ventes å øke i frekvens og omfang, og erfaring tilsier at hendelsene ikke nødvendigvis forholder seg til kommunegrensene. Som et resultat av dette er kommunene blitt mer avhengig av hverandre for å møte fremtidige utfordringer. For å imøtekomme disse utfordringene kan kommunene samvirke. Vi ønsket å undersøke om kommuner som samvirker lærer av dette, og om det kan styrke beredskapsplanleggingen deres. Studiens problemstilling er derfor “Kan beredskapssamvirke mellom kommuner bidra til læring som styrker kommunenes beredskapsplanlegging?”
For å besvare oppgavens problemstilling har vi formulert tre forskningsspørsmål. Det første søker å besvare hvordan kommunene jobber med beredskapsplanlegging. I det andre undersøkte vi hvilke beredskapsaktiviteter kommunene lærer av, og i det tredje undersøkte vi hvilke fordeler og ulemper det er for kommunene i beredskapssamvirkene de tar del i.
Studien har hatt en kvalitativ tilnærming med dokumentanalyser og semistrukturerte dybdeintervju. Vi har intervjuet 15 informanter fra ti ulike kommuner. Informantene har posisjoner knyttet til beredskapsarbeidet i sin kommune. Vi har tatt utgangspunkt i en liten og en stor kommune, samt deres nærliggende kommuner for å undersøke hvilken rolle samvirkene de inngår i påvirker læringsaspektet i beredskapsplanleggingen.
Oppgaven viser at det finnes ulikheter i hvordan de store og små kommunene jobber med beredskapsplanlegging. Kommunene er forskjellige med blant annet ulikt risikobilde og ulike forutsetninger. De store kommunene jobber systematisk etter en proaktiv metodikk. De små kommunene jobber i større grad reaktivt.
Hvordan kommunene jobber synes i stor grad å være påvirket av organisering og ressurstilgang. Kommunene lærer primært av reelle situasjoner de selv har håndtert. De uønskede hendelsene som ikke er kommunens egne, men som de likevel lærer av, ser ut til å være store hendelser, nærliggende hendelser, eller hendelser med løsninger som kommunen aktivt leter etter for sine egne, lignende hendelser.
Alle kommunene vi undersøkte inngår i beredskapssamvirker. Det er variasjon i hvor aktivt disse benyttes, og hvor formaliserte de er. Basert på våre funn vil positive sider ved samvirke være at kommunene blir kjent med hverandres kompetanse og ressurser, samt kan samordne dette i felles løsninger. Ifølge Kommuneundersøkelsen til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er det likevel mindre enn halvparten av norske kommuner som samarbeider med andre kommuner om beredskapsplanlegging. Årsaken til dette forstås i lys av utfordringer knyttet til ressurser, kompetanse og personlig engasjement. Samvirke er noe som krever ressurser for å etablere, særlig i de tidlige fasene av beredskapsplanleggingsprosessen, men dette må prioriteres.
Hovedfunn i studien viser at kommunene lærer gjennom beredskapssamvirker, noe som kan styrke kommunenes beredskapsplanlegging, men en utfordring er at særlig små kommuner mangler et system for at kunnskaps- og erfaringsoverføring omdannes til læring på organisatorisk nivå. | |
