| dc.description.abstract | Den største distriktsnæringen i Norge er bygg og anlegg med sine 627 milliarder kroner i omsetning i 2020. Selv om disse tallene stort sett har hatt en god og sterk vekst gjennom de siste 20 årene så har produktiviteten i denne næringen stått stille og faktisk gått nedover i den samme tidsperioden. Dette er stikk i motsatt retning mot det arbeidsproduktiviteten for fastlands Norge generelt har da denne har økt med 30% i den samme tidsperioden. Denne lave produktiviteten sammen med lite innovasjon og dårlig bruk av leverandørers kompetanse gjør at mange prosjekter har store budsjettsprekker og leveres langt på overtid.
Fremdriften i et tradisjonelt bygg- og anleggsprosjekt er ofte slik at byggherre jobber med regulering av et område før man involverer en totalentreprenør som skal prosjektere og bygge prosjektet. Når man har reguleringsfasen og planleggings- og bygge fasen adskilt på denne måten vil det i de fleste tilfeller resultere i forskjeller i godkjent reguleringsplan og best mulig løsning som totalentreprenøren kommer opp med. Dette skaper større risiko og er tidskrevende og fordyrer prosessen da man må gjennom en runde med reguleringsarbeid for å endre vedtatt regulering.
Direktoratet for forvaltning og økonomistyring har de siste årene jobbet med implementering og pilotering av en ny anskaffelses- og prosjektstyringsmetode som heter Best Value Procurement – BVP.
BVP er en amerikansk metode som er utviklet over de siste 30 årene. Metoden bygger på en tanke om at byggherren ikke er den som er best egnet til å definere hvordan noe skal bygges, han må isteden kun definere noen enkle prosjektmål. Ut fra disse målene velges den leverandøren som har høyest kompetanse til å utføre prosjektet – eksperten. Tanken er at hvis man istedenfor å velge den billigste leverandøren som støter på fordyrende og -sinkende overraskelser underveis i prosjektet, velger en leverandør som er ekspert så vil man få det man ønsker til den laveste prisen og til riktig tid siden eksperten klarer å forutse og begrense utfordringer.
Når en leverandør gir et BVP-tilbud består dette av tre anonyme tosidersdokumenter; K1 Prestasjonsbeskrivelse som vise hvordan man skal oppnå prosjektmålene, K2 Risikovurdering som definerer risikoer byggherren har i prosjektet og K3 tilleggsverdi som viser tilleggstjenester leverandøren tilbyr som han mener kan tilføre merverdi til prosjektet. I tillegg til K-dokumentene skal leverandøren levere en pris for oppdraget som er innenfor den forhåndsdefinerte maksprisen og man gjennomfører en intervjurunde med de på forhåndsbestemt viktigste nøkkelressursene. Etter dette går byggherre videre med den tilbyderen med høyest poengscore til konkretiseringsfasen. Her skal leverandøren underbygge alle påstander i tilbudet samt vise hvordan man planlegger å gjennomføre prosjektet på en best mulig måte, når leverandøren har definert prosjektet og byggherren er tilfreds signeres kontrakten og prosjektet starter.
Leverandøren av et tilbud på totalentrepriseprosjekter er en entreprenør, denne innhenter underleverandører på mange områder og en sentral underleverandør er den rådgivende ingeniøren som gjør alt av prosjektering. Rådgiveren sitter på mye ekspertise som, hvis den brukes riktig i tilbudsprosessen, kan øke vinnersjansene betraktelig.
Men hvordan skal man da bruke denne ekspertisen og innen hvile områder er det mest hensiktsmessig å bruke den? Man vil alltid ha behov for en prosjekteringsleder som er ekspert da denne er sentral for byggherren, utover dette avhenger det i stor grad av prosjektets karakter, er det utfordrende form på bygg, vanskelige grunnforhold, stort miljøfokus eller kanskje spesielle akustikk- og brannkrav? Her vil en oppmerksom leverandør kunne lettere kunne definere hvor potensialet i rådgiveren ligger. | |
