| dc.description.abstract | Antall forvaringsinnsatte i Norge er doblet de siste ti årene, til tross for at tallet på nye forvaringsdommer per år viser en jevn trend. Dette betyr at det er vanskeligere å bli løslatt fra forvaring enn tidligere. Kriminalomsorgens risikovurderinger av forvaringsinnsatte er i dag en viktig beslutningsstøtte når forvaltningen, og i mange tilfeller domstolene, skal vurdere hvorvidt en innsatt kan løslates ved oppnådd minstetid.
Et detaljert casestudium av tre forvaringsinnsatte, supplert med analyser av prøveløslatelsesdommene for ytterligere 15 forvaringsinnsatte, dokumenterer at risikovurderingene i dag bare i liten grad brukes som et ledd i en helhetlig risikostyringsprosess. Ved å anvende risikovurderingene, inkludert alt grunnlagsmaterialet, på en mer aktiv og systematisk måte, kan dette gi grunnlag for en bedre risikohåndtering og dermed risikostyring. Dette vil igjen være med på å redusere usikkerheten for at en forvaringsinnsatt vil falle tilbake til ny, alvorlig kriminalitet ved løslatelse.
Samfunnet kan måtte akseptere å ta noe mer risiko på kort sikt, i form av et enklere regime for fremstillinger, permisjoner og overføring til åpnere soning, for at risikobildet skal bli tydeligere for samfunnet når den innsatte vurderes løslatt. Da vil man også i større grad bli sikker på at en løslatelse bør vente fordi samfunnsvernet fortsatt ikke er godt nok ivaretatt. I dag kan strenge føre-var-betraktninger, samt en lav risikoaksept hos forvaltningen og domstolene, stå i veien for en slik klargjøring av risikobildet. Da er utfordringen at man må gjøre vurderinger på et sjablongmessig grunnlag, noe som kan komme i konflikt med den enkelte innsattes krav på rettssikkerhet. | |
