| dc.description.abstract | En sektorinndelt offentlig forvaltning og sterkt ministerstyre gjør oppgaveløsning på tvers av sektorer utfordrende. I forbindelse med krisehåndtering av uønskede hendelser er dette tidvis svært utfordrende. Fagområde samfunnssikkerhet og beredskap generelt, og krisehåndtering spesielt krever en betydelig samordning på tvers av etablerte organisasjoner, sektorer og forvaltningsnivå. På regionalt nivå har statsforvalter her et særlig samordningsansvar.
Gjennom tre år har statsforvalter gjort en formidabel innstas med sitt bidrag i krisehåndtering av Covid-19 pandemi. Samtidig har det i ulike sammenhenger fremkommet at statsforvalterembetene har hatt ulik tilnærming til sitt samordningsansvar. Denne masteroppgaven har ved gjennomgang av sentrale evalueringsrapporter fra 2020, samt intervju med sentral representant fra henholdsvis Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Helsedirektoratet, foruten bruk av opptak av statsforvalter Innlandet, dokumentert både styrker og svakheter ved nevnte variasjon – gjennom problemstillingen;
Hvordan har statsforvalterembetenes variasjon i tilnærming til sine samordningsoppgaver under pandemien påvirket krisehåndteringen?
Funnene som er gjort peker på at det har vært både styrker og svakheter ved embetenes ulike tilnærminger til sine samordningsoppgaver. Drøftingen tar for seg hvordan styrken med tilpasning til de ulike kommuners behov, og varierende smittesituasjon, bedre bør balanseres med de svakheter for stor variasjon har avdekket. Det er viktig å "la de tusen blomster, blomstre" samtidig som det må sees på muligheter for å sikre en større likhet der det vil være en styrke. Drøftingen tar opp både styrken ved en større likhet i embetenes egen organisering, og som del av det plassering, av fylkeslege og fylkesberedskapssjef. Drøftingen peker også på dette som et viktig grep for å opprettholde det nødvendige fokus på samfunnssikkerhet og beredskap ved de ulike embetene også i tiden fremover – når avstand til krisehåndtering pandemi øker.
Balansekunsten med å være statens representant på regionalt nivå, og samtidig finne løsninger som på best mulig måte ivaretar kommunenes interesser, må fortsatt bestå – så også i forbindelse med krisehåndtering. | |
