| dc.description.abstract | Etter flere tiår med stadige omstillinger som følge av endrede sikkerhetspolitiske ambisjoner etter Sovjetsamveldets kollaps, beskriver den seneste Forsvarskommisjonens rapport et lite og sårbart forsvar, med svak egenevne, lav utholdenhet og behov for å øke kampkraften. I offentlige dokumenter blir kampkraft i stor grad omtalt som, og målt i, fysiske komponenter og teknologisk kapasitet, og styrking av denne betyr «nyere, flere og bedre». Sjelden synliggjøres eller diskuteres betydningen det kvalitative bidraget personellets moralske dimensjon utgjør for kampkraften. Oppgavens formål er; med et kvalitativt utgangspunkt; i et systemperspektiv; og i en risikostyringskontekst; å bedre kunnskapen om, og hvordan, Sjøforsvaret systematisk utvikler personellets kvalitative bidrag til kampkraften. Et representativt utvalg av Forsvarets normative prosesser og mekanismer for å utvikle personellets mentale og fysiske kapasiteter er beskrevet, og sett i sammenheng med faktisk gjennomføringsgrad. Videre er et konseptuelt rammeverk for resilient risikostyring utviklet, og brukt som referanse for å vurdere hvordan Sjøforsvaret risikostyrer personellets kampkraft. Oppgavens hovedfunn viser at prosessene og mekanismene har til dels signifikante avvik mellom «work as done» og «work as intended» som ikke årsaksforklares, konsekvensutredes, korrigeres eller systematisk settes i en større helhet for risikostyring. Samlet indikerer funnene at Sjøforsvaret ikke systematisk utvikler personellets kvalitative bidrag til kampkraften, og at personellets kampkraft ikke er del av helhetlig risikostyring. Sjøforsvaret gis anbefalinger for hvordan utvikle personellets kampkraft i et systemperspektiv, samt hvordan ivareta resilient risikostyring av systemet. Som konseptuell metode, kan rammeverket tilpasses systemer med behov for resilient risikostyring. | |
