| dc.description.abstract | En av de største truslene vi har i dagens samfunn kommer fra aktører som planlegger bruk av voldelige virkemidler for å fremme politiske mål. Slike angrep blir definert som terrorangrep og har blitt brukt flere ganger i historien av flere ulike grupper som har ønsket å oppnå ulike politiske mål. Slike terrorangrep er svært vanskelige å forebygge, og en ønsker derfor å forebygge slike angrep før de i det hele tatt oppstår. Radikalisering er prosessen hvor individer i stadig større grad godtar bruken av slike ekstreme voldsaksjoner for å fremme politiske mål, det er i denne prosessen en ønsker å starte forebyggingen.
Hensikten med denne studien er å se på hvordan vi her i Norge arbeider med radikaliseringsforebygging og hvorvidt den norske modellen i det hele tatt er i stand til å oppdage og å forebygge radikalisering i grupper som tidligere ikke har blitt sett på som en radikaliseringsarena. Derfor tar denne oppgaven for seg miljøbevegelsen som en arena hvor radikalisering kan foregå, men som den norske radikaliseringsforebyggings modellen kanskje ikke er egnet for å forebygge. Teorien i oppgaven legger i stor grad vekt på radikaliseringsteorier, den norske forebyggingsmodellen og radikalisering som et «wicked problem».
Nøkkelfunnene i oppgaven setter lys på hvordan den norske forebyggingsmodellen i stor grad er lagt opp for å forebygge radikalisering i andre deler av samfunnet, hvor bakenforliggende årsaker og ekstreme ideologiske tanker, ofte er drivkreftene bak radikaliseringen. Det finnes flere utfordringer fra den kommunale sektor knyttet til manglende samarbeid med miljøorganisasjoner, hvor forståelsen av trusselen for radikalisering i liten grad blir trukket frem, gjør det vanskelig for den kommunale sektoren å få en oversikt over situasjonen. Samtidig viser det seg vanskelig å ta en trussel innover seg når fremtidsbilde er så uklart som det er. Hvilke politisk gjennomslag miljøbevegelsen får vil ha stor påvirkning på hvordan de vil handle i fremtiden. | |
