| dc.description.abstract | Kraftforsyningen viser på et overordnet nivå til de systemer og leveranser som er nødvendig for å ivareta samfunnets behov for elektrisk energi. Det norske kraftsystemet er et sammenhengende og komplekst system bestående av ulike elementer som må koordineres og virke i samspill for at systemet som helhet skal fungere tilfredsstillende. Følgelig vil en enkeltstående svikt i en vital part kunne forårsake en kaskade av eskalerende ringvirkninger. Som samfunnsfunksjon utgjør kraftsektoren samtidig en essensiell komponent i opprettholdelsen av en rekke andre grunnleggende samfunnsfunksjoner og infrastrukturer. Skadepotensialet og samfunnsrisikoen ved et bortfall i leveransesikkerheten er dermed enormt og utgjør en vesentlig sikkerhetsutfordring for den norske samfunnssikkerheten. Som en konsekvens av den tiltagende samfunnsdigitaliseringen og den sikkerhetspolitiske utviklingen har imidlertid trusselbildet mot kraftforsyningen skjerpet seg i takt med det siste årets geopolitiske uroligheter. Med utgangspunkt i kraftforsyningen som kritisk samfunnsfunksjon har jeg på denne bakgrunn ønsket å belyse hvordan sikkerheten rundt norsk kraftforsyning påvirkes av samfunnsdigitaliseringen og den sikkerhetspolitiske utviklingen gjennom en kvalitativ forskningstilnærming.
Til tross for at den digitale utviklingen bidrar til effektivisering og praktiske løsninger på komplekse utfordringer, følger det samtidig et bredt spekter av nye sårbarhetsflater i kjølvannet av den omfattende samfunnsdigitaliseringen. Som en konsekvens av at organisasjoner, teknologi og fysiske enheter koples sammen på måter som tidligere var utenkelige forsterkes det gjensidige avhengighetsforholdet mellom systemer og maskiner. I den forbindelse fremheves den tiltagende bruken av digitale underleverandører, eksponering av sentrale driftssystemer mot det åpne nettet, økt avhengighet til IKT-systemer, tvetydige sikkerhetskrav og knapphet på kompetent personell som sentrale sikkerhetsutfordringer der åpner for en bredere eksponering mot digitale trusselaktører.
Som et resultat av den antatte russiske målsetningen om å sette europeisk energisikkerhet under press og den tiltagende energikrisen Europa står i, har norsk olje- og energisektor samtidig fått en stadig større sikkerhetspolitisk betydning for resten av Europa. I takt med den voksende sikkerhetspolitiske verdien og økt internasjonalisering vil naturligvis også trusselbildet mot kraftforsyningen skjerpes. Sett i lys av den geopolitiske utviklingen fremhever informantene som har bidratt til oppgaven at interstatlig etterretningsvirksomhet,
digitale nettverksoperasjoner og cyberangrep utgjør de største «security-truslene» mot leveransesikkerheten. Herunder løfter flere nasjonale sikkerhetsmyndigheter frem russisk etterretningsvirksomhet som den største enkeltstående trusselaktøren mot norske sikkerhetsinteresser. I den forbindelse forventes det at norske virksomheter vil utsettes for et bredere spekter av sammensatte virkemidler og digitale nettverksoperasjoner som et ledd i den interstatlige etterretningsvirksomheten. Som en konsekvens vil det som tidligere var energipolitikk i større grad smelte sammen med, og underordnes, norsk sikkerhetspolitikk.
Sett i sammenheng med det foreliggende trusselbildet legger dagens moderne og digitale sårbarhetsflater til rette for et bredere handlingsrom og nye angrepsflater for ondsinnede trusselaktører. Samtidig vil næringslivets stadig mer sentrale rolle i arbeidet med nasjonale sikkerhetshensyn og den økonomiske logikken om profittmaksimering i flere tilfeller kunne kollidere med nasjonale sikkerhetshensyn og bidra til å bygge opp under de voksende digitale sårbarhetsflatene. Herunder slår nasjonale sikkerhetsmyndigheter fast at potensielle nettverksoperasjoner i hovedsak forventes å rette seg mot relativt enkle sårbarheter ved systemene som utdatert programvare, svake og gjenbrukte passord eller manglende to-faktorautentisering. Følgelig er det nærliggende å legge til grunn at ulike former for sårbarhetsreduserende tiltak og barrierer i betydelig grad vil kunne bidra til å styrke sikkerhetsnivået rundt kraftforforsyningens sentrale systemer og begrense sårbarhetsflatene.
Samlet sett kan det følgelig konkluderes med at samfunnsdigitaliseringen har bidratt til å forandre rammebetingelsene kraftforsyningen opererer under og på denne måten bygd opp under nye sårbarhetsflater for det helhetlige kraftsystemet. De ekspanderende sårbarhetsflatene har samtidig lagt til rette for et bredere handlingsrom for potensielle trusselaktører. All den tid en vedvarende svikt i kraftforsyningen vil få massive ringvirkninger for storsamfunnet i sin helhet er det nærliggende å legge til grunn at disse sårbarhetsflatene utgjør en vesentlig sikkerhetsutfordring for befolknings grunnleggende behov og den norske samfunnssikkerheten. Sett i sammenheng med systemperspektivet utgjør dette sårbarhetsflater aktuelle sikkerhetsaktører på feltet må dimensjonere for i sikkerhetsstyringen gjennom relevante virkemidler og implementering av sårbarhetsreduserende tiltak. Følgelig anbefaler Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE), som overordnet beredskapsmyndighet på området, at potensielle digitaliseringsinsentiver i kraftsektoren følges opp av nødvendige sikkerhetsinvesteringer og egnede sikkerhetstiltak. | |
