| dc.description.abstract | Sammendrag:
Den overflødige mengden ammunisjon og stridsmidler etter andre verdenskrig omtales som verdenshistoriens største overproduksjon. Det var av sammensatte årsaker som sikkerhetspolitiske hensyn og vurdering av fremtidig krigføring, et utrolig hastverk med å løse denne situasjonen ved krigens slutt. På den tid og frem til 1970-tallet var det en oppfatning om at sjøen uskadeliggjør risikoavfall, og sjø-dumping av krigsmidlene ble ansett som beste alternativ. De alliertes policy lød at all tysk ammunisjon i Norge skulle avhendes i løpet av de første månedene etter krigens slutt. I Norge ble de forhastede beslutningene om dumping og detonering av ammunisjon oppfattet som nærmest helt uplanlagt. I lys av dagens forståelse om økologi utgjør situasjonen et internasjonalt samfunnsproblem. Mengdene som er dumpet er ukjent og oppfølgingen nærmest fraværende. Tilknyttet sikkerhetsstrategi er vurdert som en blindhet-for-risiko-tilnærming.
Norges største innsjø Mjøsa gjenspeiler situasjonen og er en sort svane. Her er det dumpet ammunisjon av ukjent type i udokumenterte mengder av Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Forsvaret og okkupasjonsmakten mellom 1943 til 1973. Det er blitt utført miljøundersøkelser fra og med 2001, men disse er å anse som nåtids-vurderinger i henhold til assosiert miljørisiko. Videre følger en tilknyttet helserisiko da Mjøsa er drikkevannskilde for 100.000 mennesker, samt eksplosjonsrisiko og risiko for misbruk. Risikovurderingen fra 2001, som videre undersøkelser bygger på, er svært mangelfull. Den er ikke i tråd med risikovitenskap hvor usikkerhet og vurdering av kunnskapsstyrke anses som vesentlige aspekter ved risiko. For en mer reel risikovurdering mener avhandlingen at vil det være hensiktsmessig å utføre usikkerhetsanalyse av situasjonen. Kapittel 5.3.3 identifiserer dem etter hovedkategoriene: Tilstand, omfang, type, ytre faktorer og metodiske usikkerheter. Avhandlingen har begrensninger i henhold til fullverdig analyse, og er derfor fokusert på identifiseringstrinnet. En prosess for usikkerhetsanalyse av tilsvarende situasjoner diskuteres, men dette er et paradoks da uforutsigbarhet ikke nødvendigvis lar ser standardisere. Standardisering kan føre til at risikoer blir oversett og underdrevet. Likevel kan en grovt inndelt prosess med fokus på to-veis kommunikasjon i tverrfaglige miljøer virke hensiktsmessig.
Forskningsprogrammet Oppdrag Mjøsa med tverrfaglige forskningsløp kartlegger nå innsjøen fullstendig for første gang ved hjelp av blant annet kunstig intelligens. Forskningen sammen med FFIs egne undersøkelser vil deriblant danne et bredere kunnskapsbilde til å risikovurdere ammunisjonsdeponiene. Avhandlingen, som er fra et sikkerhetsperspektiv, sikter etter å bli til nytte for den videre forskningen.
Abstract:
The excessive explosive remenants of war (ERW) after World War II is referred to as the greatest overproduction in world history. By political considerations and assessment of future warfare, this situation was hastily solved. During that time and until the 1970s, there was a general belief was that the sea neutralizes hazardous waste, and explains why sea-dumping was considered the best alternative. The Allies' policy was that all German ammunition in Norway should be disposed of within the first few months after the end of the war. In Norway, the hasty decisions about dumping and detonation of ammunition were perceived as almost completely unplanned. In light of today's understanding of ecology, the situation constitutes an societal problem of international scale. It is unknown how much is dumped and general follow-up has been close to non-excistanced. The associated security strategy was a blindness-to-risk approach.
Norway's largest lake, Mjøsa, reflects this situation and is a black swan. The type of ammunition is unknown and has been dumped in undocumented amounts by Raufoss Ammunition Factories, the Norwegian Army and the occupation power between 1943 and 1973. Examinations due to the associated environmental risk have been carried out since 2001, but these are to be considered as contemporary assessments. Further, there is an health risk associated as Mjøsa is a source of drinking water for 100,000 people, as well as risk of explosion and misuse. The risk assessment from 2001, is not in line with risk science where uncertainty and assessment of strength of knowledge are considered essential aspects of risk. For a more adequate risk assessment, this thesis argues that it would be appropriate to perform an uncertainty analysis of the situation. Chapter 5.3.3 identifies them by the main categories: Condition, extent, type, external factors, and methodical uncertainties. The thesis has limitations for performing a fullworthy analysis, and focuses mainly on the identification stage. A defined process for uncertainty analysis of similar situations is discussed, but this is a paradox as unpredictability may not standardize. Standardization can lead to risks being overlooked and downplayed. Nevertheless, a guide with a focus on two-way communication among an interdisciplinary expertgroup may seem benefitial.
The research program Mission Mjøsa with interdisciplinary research tracks, now assesses the lake completely for the first time using artificial intelligence. The research, together with FFI's own examinations, form broader knowledge to risk assess the situtation. The thesis, which is from a safety perspective, aims to be of utility for further research. | |
