Never fight fair

Abstract

Nærkamptrening for Forsvaret og Politiet dreier seg i all hovedsak om kamp uten våpen, eller med de våpnene man er oppsatt med i sin grunnutrustning som pistol eller rifle. Essensen i denne form for kamptrening er at det skal være enkelt, brutalt og effektivt. Som et resultat av denne treningen har det de siste årene vokst fram et ”nytt” konsept innen nærkamptreningen i Forsvaret, og til dels i enkelte enheter i Politiet som innebærer kamp med improviserte våpen. Denne form for trening er ikke noe nytt i historisk sammenheng, men dette er nytt i form av et nærkampkonsept i Forsvaret hvor dette er satt i system. Nærkampfaget har vært forbundet med et stort skadeomfang, og resultatet av skader i nærkamp er videre forbundet med raske og drastiske endringer i konseptet eller til og med stans i treningen. Det har til nå ikke vært rapportert om skader i forbindelse med trening med improviserte våpen. Men skadepotensialet for trening med improviserte våpen, og spesielt når man legger til realistisk trening, noe som er en nødvendighet for disse etatene, så øker også potensialet for skader. Bruk av improviserte våpen er muligens den enkleste, mest effektive og brutale måten å løse en skarp nærkampsituasjon på, dersom de andre maktmidlene ikke kan brukes, og situasjonen krever dette.

Problemstillingen for denne oppgaven er dermed ”Hvordan kan profesjonelle soldater og politi trene realistisk med improviserte våpen på en risikomessig akseptabel måte?”.

Teorier om risiko, risikovurdering, akseptabel risiko, improvisasjon, realistisk trening og improviserte våpen ligger til grunn for denne studien. Kvalitativ metodetriangulering i form av semistrukturerte intervjuer av fageksperter i Forsvaret og Politiet, dokumentstudie av relevant regelverk, håndbøker og tidligere relevant forskning, og observasjon hos Militær Livvaktavdeling danner grunnlaget for empirien i denne forskningen.

Funnene i studien viser at det er et behov for å trene med improviserte våpen i nærkamp for profesjonelle soldater og politi. Studiens viktigste funn er nødvendigheten av at denne form for trening ledes av erfarne instruktører, et funn som støttes opp av Lødøen (2019) sin tidligere forskning på nærkamptrening i Forsvaret. Det er i denne sammenheng identifisert et behov for mer tid til utdanning og opptrening av instruktører for å kunne lede realistisk to-sidig trening i nærkamp generelt.

Videre er det identifisert at det er mangler i Forsvarets reglement for nærkamp; UD 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet, (2022), når det kommer til terminologi, og retningslinjer for trening med improviserte våpen. Det bør også implementeres et konsept for trening med improviserte våpen i Hærens våpenskole sin Håndbok for nærkamp, (2023), eventuelt som et vedlegg.

Som en positiv bi-effekt av trening med improviserte våpen er det identifisert at det er en overføringsverdi mellom denne type trening og evne til improvisasjon. Evnen til å improvisere kan i følge Weick (1993) føre til at man vil forholde seg rolig under stress fordi man er vandt til å jobbe under kaotiske omstendigheter, og gjøre kaos om til system. Dette fører igjen til mentalt overskudd i stressende situasjoner, ettersom dette vil oppleves som normalt, og man vil da løse situasjonen med kombinasjoner av de verktøy og muligheter som er til stede.

Close combat training for the Armed Forces and the Police is mainly about combat without weapons or with the weapons one is equipped with in one's basic equipment such as pistol or rifle. The essence of this form of combat training is that it should be simple, brutal and effective. As a result from this training, a "new" concept has emerged in recent years within close combat training in the Armed Forces, and to some extent in certain units of the Police that involve combat with improvised weapons. This form of training is nothing new in historical context, but this is new in the form of a training concept in the Armed Forces where this has been systematized. The field of close combat training has been associated with a large extent of injury, and the result of injuries in close combat is further associated with rapid and drastic changes to the concept or even stop in training. To this date, there have been no reports of injuries associated with training with improvised weapons. However, the potential for injury in training with improvised weapons, and especially when adding realistic training, which is a necessity for these agencies, the potential for injury increases. The use of improvised weapons is possibly the easiest, most effective and brutal way to resolve a sharp close combat situation, when other means of force cannot be used, and the situation demands it.

The question for this study is; "How can professional soldiers and police train realistically with improvised weapons in a risk-acceptable manner?".

Theories of risk, risk assessment, acceptable risk, improvisation, realistic training and improvised weapons form the basis of this study. Qualitative method triangulation in the form of semi-structured interviews with experts in the Armed Forces and the Police, document studies of relevant regulations, manuals and previous relevant research, and observation by the Norwegian Army Close Protection Unit form the basis for the empirical data in this research.

The findings of the study show that there is a need to train with improvised weapons in close combat for professional soldiers and police. The study's most important finding is the necessity for this form of training to be led by experienced instructors, a finding that is supported by Lødøen (2019)'s previous research on close combat training in the Norwegian Armed Forces. In this context, a need has been identified for more time for education and training of instructors in order to lead realistic two-sided training in close combat in general.

Furthermore, it has been identified that there are deficiencies in the Armed Forces' regulations for close combat; “UD 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet.” (2022), in terms of terminology, and guidelines for training with improvised weapons. A concept for training with improvised weapons should also be implemented in “Hærens våpenskole sin Håndbok for nærkamp”, (2023), possibly as an appendix.

As a positive side effect of training with improvised weapon, it has been identified that there is a transfer value between this type of training and the ability to improvise. According to Weick (1993), the ability to improvise can lead to calm conditions under stress because one is used to working in chaotic circumstances and turning chaos into a system. This in turn leads to increased mental capasity in stressful situations, as this will be experienced as normal, and one will then solve the situation with combinations of the tools and opportunities that are present.