| dc.description.abstract | Sammendrag
Bakgrunn
I 2014 utgjorde postoperative sårinfeksjoner 37,4 % ved sykehus og 5,2 % ved sykehjem av
helsetjenesteassosierte infeksjoner. Sårinfeksjoner kan føre til nedsatt og forlenget
sårtilheling, nekrosedannelse, økt sårflate og sepsis. Når det gjelder å sikre tidlig
identifisering og behandling av pasienter med sårinfeksjon står sykepleieren i en
nøkkelposisjon. Sårinfeksjonen har innflytelse på behandlingstid og behandlingsforløp, og er
en unødvendig byrde ovenfor pasienten og samfunnet.
Hensikt
Hensikten ved bacheloroppgaven er å undersøke hvordan sykepleiere kan bidra til å
forebygge postoperative sårinfeksjoner. Jeg mener at økt oppmerksomhet rundt tema kan
bidra til økt kunnskap og bevissthet om hvordan sykepleiere kan bidra til å redusere
forekomsten av postoperative sårinfeksjoner og konsekvensene av disse, både for individet og
samfunnet.
Metode
Denne bacheloroppgaven anvender integrativ litteraturoversikt som metode, der to
kvantitative-, en kvalitativ artikkel og en systematisk oversikt analyseres. Jeg har analysert
resultatene etter Friberg sin analysemodell. Jeg har også bygget grunnlaget for besvarelsen på
relevant litteratur og teori innen sykepleie og egne refleksjoner.
Resultater
Resultatene viser at sykepleiere mangler kunnskap og erfaring, og opprettholder ikke basale
smittevernrutiner i praksis. Det er mangler i kompetansen innen aseptisk teknikk,
dokumentasjon av sårbehandling og pasientmedvirkning. Retningslinjene og prosedyrene er
ikke oppdaterte og vanskelig å finne. Videre viser resultatene at en av de største farene for å
utvikle sårinfeksjon er bakterien staphylococcus aureus som pasienten ofte selv er bærer av.
Nøkkelord: Sykepleier, sårinfeksjon, Staphylococcus aureus, SSI, nosokomiale infeksjoner,
forebygging og postoperative sår | |
