| dc.description.abstract | Oppgaven har sitt utgangspunkt i terrorangrepet 16. januar 2013 på prosessanlegget nær In Amenas by i kommunen Illizi i Algerie, et av landets største gassutbygginger som ligger 1300 km fra hovedstaden Alger, men bare 50 km fra grensen til Libya. Forfatteren, som var tilstede under angrepet, stiller i denne oppgaven spørsmål ved hvordan Equinor (den gang Statoil) i utgangspunktet kunne låne ut egne norske ansatte til et joint venture i Algerie uten å ha noen som helst egenkontroll på sikringen av deres liv og helse. Og når disse så blir utsatt for det største terrorangrepet mot et petroleumsanlegg verden har sett til da, der 5 norske ansatte blir drept på den mest grusomme måte, blir selskapet likevel ikke gjenstand for noen form for rettslig etterforskning.
Equinor overlot til det som er kjent som et korrupt algerisk militære til å sikre sine ansatte. Det samme militære som, til etter at alle algeriere var evakuert, brukte angrepshelikopter til å beskyte bilkolonnen mellom boligområdet (BdV) og prosessanlegget (CPF) uten å ta hensyn til gislene, deriblant to Equinor-ansatte.
Equinor velger selv gjennomføre en gransking, mest sannsynlig med mål om å starte opp igjen anlegget av økonomiske grunner, som i stor grad fraskriver selskapet all skyld. Dette bekreftes av styret i Equinor som tildeler konsernsjefen ekstra bonus basert på blant annet forbedringene innen HMS.[...] «...selv om granskingen etter terrorangrepet mot In Amenas avdekket et forbedringsbehov, spesielt innen sikringsledelse og - prosesser. (Statoil, 2013, s. 94).
Selv om vi overlevende mente at Equinor hadde vært uaktsom i sikringen av oss ansatte, var det ikke noe system som kunne bistå oss til å følge opp dette. Vi ble alle ble tildelt bistandsadvokater, og selv om vi tok opp dette med de, ble vi aldri spurt om vi ville anmelde Equinor. De spurte oss bare om vi ville anmelde terroristene.
Forfatteren vil vise i oppgaven at dette kan skyldes at nordmenn, selv om de er ansatt i et norsk statseid selskap ble utlånt til et joint venture-selskap (arbeidsfellesskap-selskap) som Equinor er medeiere i, faktisk er uten lovbeskyttelse utenfor Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde (EØS). Utenfor EØS gjelder hverken Internkontrollforskriften (IK-HMS-forskriften) eller Arbeidsmiljøloven (AML), noe gjør at det er helt opp til arbeidsgiver hvilke tiltak som settes inn for å sikre sine ansatte når de er utenlands.
Og når vi traumatiserte og meget sårbare ansatte kommer hjem, som denne oppgaven handler om, vil forfatteren gjennom empiri vise at Equinor kan overlate oss som (forfatteren vil dokumentere) ikke er i stand til å ta vare på seg selv, til et offentlig helsevesen som ikke er dimensjonert for dette. Bortsett fra noen råd om oppfølging (bedriftsmodellen) utgitt av Helsedirektoratet, har arbeidsgiver ingen pålegg om å ivareta sine ansatt bortsett fra at de er pålagt er å ha en yrkesskadeforsikring som skal tre i kraft ved behov.
I januar 2018, 5 år etter In Amenas-terroren, ber de overlevende om å bli samlet igjen slik de var lovd av Equinor. I de 4 årene som var gått siden ettårsmarkeringen, har ingen, bortsett fra en, hatt noe profesjonell terapi eller annen form for vurdering eller oppfølging. Det hadde ikke vært noen interesse for å sjekke ut hvordan det stod til med oss. Til tross for lovnader fra konsernledelsen, kan forfatteren vise gjennom empiri at vi overlevende i de fleste tilfeller har fått det som vi kaller et «stempel» på oss som gjør at vår karriere i selskapet, med ett unntak, stoppet opp i 2013.
Det vil vise seg at ett år etter at vi møtte konsernledelsen igjen, i 2019, har 5 av 8 fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD), men alle får blankt avslag på krav til yrkesskadeforsikringen om tapt inntekt.
Hvordan kunne dette skje når man er ansatt i Norges mest attraktive selskap?
Forfatteren vil i oppgaven vise at det er lite erfaring med forebygging, oppfølging og behandling av PTSD i Norge i 2013. En rådende metode er beskrevet i Helsedirektoratets veileder kjent som «avventende overvåking» (watchful waiting) med råd om at man skal være forsiktig med tidlige, direkte psykoterapeutiske intervensjoner, noe som gjør at de traumatiserte blir overlatt til seg selv. Dette står fortsatt i veilederen, men i denne oppgaven kan forfatteren vise til forskning som sier dette i beste fall er mangelfullt.
Forfatteren vil vise at en slik metode effektivt fører til utvikling av PTSD basert på at forskning sier at den traumatiserte sjelden ber om hjelp og at fMRI-skanning viser et aktiveringsfall i talesenteret i hjernen (kalt Brocas område) når han/hun skal snakke om terrorhendelsen.
Så hva kan man gjøre for å komme videre med problemstillingene?
Forfatteren har gått i gjennom en tenkt situasjon der han drøfter hva som kunne blitt resultatet i In Amenas dersom en variant av kravene Internkontrollforskriften (IK-HMS-forskriften) og Arbeidsmiljøloven (AML). Forfatteren har konkludert med at det er stor sannsynlighet for at ingen ville blitt drept eller traumatisert simpelt hen fordi arbeidsgiver garantere den trygghet og sikkerhet som kreves av AML for sine arbeidstakere i dette tilfellet. Forfatteren har derfor komt med forslag til at IK-HMS-forskriften og AML endres slik at de også beskytter nordmenn uten for EØS sammen med en kravspesifikasjon til arbeidsgiveres dimensjonering sin sikringsavdeling, sammen med at avtaledokumentene i joint venture-er gir rom for det.
Når en arbeidstaker blir traumatisert eller skadet på jobb, må arbeidsgiver pålegges oppfølging i henhold til bedriftsmodellen. Dette er moralsk og etisk riktig. Den som forårsaker skade, må bære kostnadene. Dette vil sikre at arbeidstakere ikke faller ut av arbeidslivet og dermed bli overlatt til NAV. Husk at en som er blitt traumatisert fortsatt har sin faglige kvalifikasjoner. I tillegg til oppfølging av psykolog for å forhindre utvikling av PTSD, viser empiri at han/hun bare trenger støtte fra ledelse og kollegaer og ikke bli sendt tilbake til den jobben/arbeidstedet hvor traumatiseringen skjedde for å komme tilbake til normal fungering.
Hva kunne vært annerledes når det gikk som det gikk som resulterte i at flere ble drept og noen overlevde.
For de drepte har forfatteren sett på norsk variant av Storbritannias Coroner's Inquest som kan oversettes med en likskuerettsak. Denne skal besvare fire spørsmål: Hvem var personen som døde, og når, hvor og hvordan oppsto dødsfallet? Hensikten er å gi de etterlatte en mulighet til å få en grundig konklusjon på hva som skjedd, og et eventuelt grunnlag til å gå videre i det normale rettsvesenet om det avdekkes noe kriminelt.
For de overlevende har forfatteren sett på et utvidet bruk av bistandsadvokater slik at de virkelig kan bistå de traumeutsatte for å sikre at de får den beskyttelse og oppfølgingen som skal til for å redusere risikoen for å utvikle PTSD. Og om de skulle utvikle PTSD så skal advokaten bidra til å sikre nødvendig dokumentasjon i en eventuell erstatningssak.
Når det gjelder utvikling av PTSD har forfatteren brukt mye tid og plass i denne oppgaven til å vise til hva som er definisjonen på en traumatisk hendelse og PTSD i 2013 og i dag både i henhold til Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) og International Classification of Diseases (ICD). I Norge er det bare diagnoser i følge definisjonene i gjeldende ICD-versjon som kvalifiserer til godkjenning av erstatningskrav hos NAV og forsikringsselskap.
Forskning sier at det er viktig å på et tidlig tidspunkt å diagnostisere overlevende med PTS-symptom for kunne starte oppfølgingen og dermed starte forebygging og eventuelt behandling av PTSD.
Ved for eksempel terrorhendelser med mange til stede, som for eksempel ved masseskyting i Oslo 25. juni 2022 og 22. juli-terroren i 2011 er det vanskelig å finne ut hvem som har vært utsatt for hva, og hvem er i risikosonen for å utvikle PTSD. Etter hendelsen blir de overlevende som regel spredd, og for 22. juli-terroren reiste ungdommer tilbake til sine hjemsted i hele Norge og overlatt til hva kommunene kan stille opp med lokalt. Dette er ikke godt nok, for uten hjelp starter utvikling av kronisk PTSD allerede etter 3 måneder.
Så hva er det med de 30% av de overlevende etter 22. juli-terroren som sliter med PTSD-lignende symptomer den dag i dag?
Forfatteren har hele tiden følt gjennom erfaring at dette er noe «fysisk». Selv i Helsedirektoratets veileder skriver de at traumer er aktivert i vårt sentralnervesystem og kan ikke enkelt "slås av". van der Kolk (2014) skriver om PTSD s. 259 at posttraumatisk stress er «... resultatet av en grunnleggende omorganisering av sentralnervesystemet, som stammer fra en faktisk opplevelse av en livstruende fare»...
Basert på dette har forfatteren forsket seg fram til en teori om at det er 4 faktorer han mener er avgjørende for risikoen for utvikling av PTSD. Dette har opptatt forfatteren så mye at han har utviklet noe han har kalt IEDT-analyse som er en modell som kan benyttes til å beregne et traumatiseringsbelastningstall som sier noe om risikoen for utvikling av PTSD. Belastningstallet kan beregnes uten å be den overlevende om å fortelle hva hun/han har vært utsatt for, og kan utføres av helsepersonell på nærmeste trygge samlingspunkt etter hendelsen. Dette belastningstallet kan benyttes til å prioritere oppfølgingen av de overlevende. Mer om dette når du leser resten av oppgaven. | |
| dc.description.abstract | The thesis is based on the terrorist attack on 16 January 2013 at the processing plant near In Amenas city in the community of Illizi in Algeria, one of the country's largest gas sites, located 1300 km from the capital Algiers but only 50 km from the border of Libya. In this thesis, the author, who was present during the attack, questions how Equinor (then Statoil) could initially lend its own Norwegian employees to a joint venture in Algeria without having any self-control whatsoever over the protection of their lives and health. And when these are exposed to the largest terrorist attack on a petroleum facility the world has seen so far, where 5 Norwegian employees are killed in the most gruesome way, the company is still not subject to any kind of judicial investigation.
Equinor left it to what is known as a corrupt Algerian military to secure its employees. The same military that, until after all Algerians had been evacuated, used attack helicopters to fire at the convoy of cars between the residential area (BdV) and the processing plant (CPF) without regard for the hostages, including two Equinor employees.
Equinor chooses to conduct an investigation itself, most likely with the aim of restarting the plant for financial reasons, which largely disclaims all blame. This is confirmed by Equinor's board of directors, which awards the CEO an additional bonus based on, among other things, improvements in HSE.[ ...] «... even though the investigation after the In Amenas terrorist attack revealed a need for improvement, especially within security management and processes. (Statoil, 2013, p. 94).
Although we survivors believed that Equinor had been negligent in securing our employees, there was no system that could assist us in following this up. We were all assigned counsels, and although we raised this with them, we were never asked if we wanted to file a complaint against Equinor. They just asked us if we wanted to report the terrorists.
The author will show in the thesis that this may be because Norwegians, even though they are employed by a Norwegian state-owned company, were loaned to a joint venture company of which Equinor is a co-owner, are in fact without legal protection outside the European Economic Area (EEA). Outside the EEA, neither the Internal Control Regulations (the IC-HSE Regulations) nor the Working Environment Act (AML) apply, which means that it is entirely up to the employer which measures are put in place to secure their employees when they are abroad.
And when we traumatized and very vulnerable employees return home, which this task is about, the author will show through empirical evidence that Equinor can leave those of us who (the author will document) are unable to take care of themselves, to a public health service that is not designed for this. Apart from some advice on follow-up (the business model) published by the Directorate of Health, employers are not required to look after their employees except that they are required to have an occupational injury insurance policy that shall come into force when necessary.
In January 2018, 5 years after the In Amenas terror, the survivors are asking to be reunited as promised by Equinor. In the 4 years since the one-year mark, no one, except one, has had any professional therapy or other form of assessment or follow-up. There had been no interest in checking out how we were doing. Despite promises from corporate management, the author can show through empirical evidence that we survivors in most cases have received what we call a "stamp" on us that brings our career in the company to a halt in 2013, with one exception.
It will turn out that one year after we met with the executive management again, in 2019, 5 out of 8 have been diagnosed with post-traumatic stress disorder (PTSD), but all have their claims for occupational injury insurance for lost income flatly rejected.
How could this happen when you are employed by Norway's most attractive company?
In her thesis, the author will show that there is little experience with prevention, follow-up and treatment of PTSD in Norway in 2013. A prevailing method is described in the Norwegian Directorate of Health's guide known as "watchful waiting" with advice to be cautious about early, direct psychotherapeutic interventions, which leaves the traumatised to fend for themselves. This is still in the guide, but in this thesis the author can refer to research that says this is inadequate at best.
The author wants to show that such a method effectively leads to the development of PTSD based on research stating that the traumatized person rarely asks for help and that fMRI scans show an activation drop in the speech center of the brain (called Broca's area) when talking about the terrorist event.
So what can be done to move forward with the issues?
The author has gone through a hypothetical situation where he discusses what could have been the result in In Amenas if a variant of the requirements Internal Control Regulations (IC-HSE Regulations) and the Working Environment Act (AML) were implemented. The author has concluded that there is a high probability that no one would have been killed or traumatized simply because the employer guarantees the safety and security required by AML for its employees in this case. The author has therefore proposed that the IC-HSE Regulations and AML be amended so that they also protect Norwegians outside the EEA, together with a requirement specification for employers' dimensioning's security department, together with the fact that the agreement documents in joint ventures allow for this.
When an employee is traumatized or injured at work, the employer must be required to follow up according to the company model. This is morally and ethically right. Whoever causes damage must bear the costs. This will ensure that employees do not drop out of the labour market and thus be left to NAV. Remember that someone who has been traumatized still has his or her professional qualifications. In addition to follow-up by a psychologist to prevent the development of PTSD, empirical evidence shows that he/she only needs support from management and colleagues and not be sent back to the job/workplace where the traumatization occurred in order to return to normal functioning.
What could have been different when things went the way they did, resulting in more people being killed and some surviving.
For those killed, the author has looked at the Norwegian version of Britain's Coroner's Inquest, which translates as an inquest trial. This will answer four questions: Who was the person who died, and when, where and how did the death occur? The purpose is to give the bereaved an opportunity to get a thorough conclusion about what happened, and a possible basis for proceeding in the normal justice system if something criminal is uncovered.
For survivors, the author has looked at an expanded use of counsel so that they can really assist trauma victims to ensure they receive the protection and follow-up needed to reduce their risk of developing PTSD. And if they develop PTSD, the lawyer will help secure the necessary documentation in a possible compensation case.
Regarding the development of PTSD, the author has devoted a lot of time and space in this thesis to what was the definition of a traumatic event and PTSD in 2013 and today both according to the Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) and the International Classification of Diseases (ICD). In Norway, only diagnoses according to the definitions in the current ICD version qualify for approval of claims by NAV and insurance companies.
Research says that it is important to diagnose survivors with PTS symptoms at an early stage in order to start follow-up and thus start prevention and possibly treatment of PTSD.
For example, in terrorist incidents with many people present, such as the mass shooting in Oslo on 25 June 2022 and the 22 July terror in 2011, it is difficult to find out who has been exposed to what and who is at risk of developing PTSD. After the incident, the survivors are usually dispersed, and before the July 22 terror, young people returned to their homes throughout the Norway and left to what the municipalities can provide locally. This is not good enough, because without help, the development of chronic PTSD starts already after 3 months.
So what is it about the 30% of survivors of the July 22 terror who struggle with PTSD-like symptoms to this day?
The author has always felt through experience that this is something "physical". Even in the Norwegian Directorate of Health's guidelines, they write that trauma is activated in our central nervous system and cannot be easily "switched off". van der Kolk (2014) writes of PTSD p. 259 that post-traumatic stress is "... the result of a fundamental reorganization of the central nervous system, stemming from an actual experience of a life-threatening danger"...
Based on this, the author has researched a theory that there are 4 factors he believes are crucial for the risk of developing PTSD. This has concerned the author so much that he has developed something he has called IEDT analysis, which is a model that can be used to calculate a traumatization load number that says something about the risk of developing PTSD. The load numberr can be calculated without asking the survivor to tell what he/she has been exposed to, and can be performed by healthcare personnel at the nearest safe gathering point after the incident. This load number can be used to prioritize the follow-up of the survivors. More of this when you read the rest of the thesis. | |