Klimatilpasning i Norge. Mellom risiko, beredskap og normalsituasjon.

Abstract

I denne artikkelen tar vi for oss den nasjonale klimatilpasningspolitikken i Norge, med utgangspunkt i feltets nyere historie, hvordan feltet er organisert, og hvilket innhold som preger det. Vi analyserer spørsmålet om hvorvidt og hvordan den norske klimatilpasningspolitikken er knyttet til en risiko- og sikkerhetsorientert tilnærming, og hvilke konsekvenser dette har for tilnærmingen til styring av feltet. Med utgangspunkt i sentrale politiske dokumenter og et sett intervjuer med aktører på nasjonalt nivå, viser vi hvordan klimatilpasningsfeltet dels er preget av å være både horisontalt komplekst og fragmentert, dels hvordan en risikoorientering gradvis har kommet til å prege politikkens innhold og virkemåte, og dels hvordan denne risikoorienteringen gjør grensegangen til beredskap om samfunnssikkerhet uklar. Til tross for at lokale nivåer har drevet klimatilpasning i lang tid, er den nasjonale klimatilpasningspolitikken av nyere dato og et noe umodent politikkfelt – i den forstand at initiativene på overordnet plan har vært få, og at klimatilpasningspolitikken er direkte avhengig av politikken som føres i den enkelte sektor. Det spredte ansvaret gir sprikende fokus, uklar ansvarsdeling og klare koordineringsbehov. Samtidig er det nasjonale nivået på mange måter isolert fra utfordringene, som i praksis faller på kommunenivået. Til tross for at en tiltagende risikoorientering preger styringsnormene, gir ikke dette utslag i retning av en ‘sikkerhetisering’ som leder til ekstraordinære styringsmessige tiltak; tvert imot håndteres klimatilpasning som normalpolitikk innenfor rammene av eksisterende strukturer.