| dc.description.abstract | Ved overgangen til det 21.århundre er industribyens negative virkninger et tilbakelagt stadium, iallfall innenfor en vestlig kulturkrets. I stedet er byutvikling i en annen grad rettet mot byens urbane kvaliteter, dvs. byen med høy og økende grad av spesialisering der innbyggerne legger vekt på nærhet til butikker, tjenester, rekreasjon og underholdning. Denne vekten på nærhet til byen, der innbyggerne ikke bare forholder seg til hagen og den grønne naturen, men i minst like stor grad søker til konstruerte plasser og rom, kan ses som en reaksjon på tap av tid og sted i den geografisk utflytende bilbyen, også kalt mellomlandet.
Norske byer er i endring. Tendensen til reurbanisering er påvist av flere (Engebretsen, 1993, og Lyssand Larsen og Saglie, 1995), og bybygging på allerede bebygde områder foregår i de fleste norske byer. Ut fra dette kan vi forvente at det i årene som kommer vil være økt interesse omkring videreutvikling av eksisterende byområder, og i mindre grad fokus på hva som skjer med grensen mellom tettbygde og spredtbygde arealer i de ytre områdene.
Mange norske tettsteder er i vekst, og mange av dem ligger an til å vokse fra å være tettsted til å kunne kalle seg by. Å vokse fra tettsted til by er ikke bare spørsmål om antall innbyg-gere, men like mye spørsmål om hvordan stedets tetthet og innholdmessige kvaliteter utvikler seg.
Samtidig vil det over tid være behov for å løfte den nedre grensen for hva som kalles by. Det som var by omkring 1900 er ikke nødvendigvis by i dag. Noen byer stagnerer p.g.a. endringer i ytre rammevilkår, som for eksempel omlegging av transportlinjer eller endringer i næringsgrunnlag. Samtidig vil nye byer komme til som følge av endringer i de bydannende virksomhetene handel, tjenesteyting og administrasjon i tillegg til nye kultur- og rekreasjonsarenaer. | en_US |
