| dc.description.abstract | Boring av letebrønner og produksjonsbrønner til havs byr på utfordringer i forhold til å bore
på land. Tradisjonelt benyttes et stigerør fra brønnhodet opp til fartøyet som borer. Dette er
fylt med boreslam som blant annet har som funksjon å være den primære sikkerhetsbarriere
mot trykket i formasjonen.
Ved boring på store dyp blir dette stigerøret så langt og tungt at man før eller siden kommer
til en smertegrense, der man må komme opp med enten helt ny teknologi, eller nyutvikling av
gammel, for å kunne møte disse utfordringene.
Norsk oljeindustri er i tet når ny og grenseprengende teknologi utvikles, og det blir her sett
både på ny bruk av tidligere brukte metoder, samt helt nye metoder.
Denne oppgave ser på noen av disse nye metodene som er utviklet, eller som er under
utvikling. Selve boreoperasjonen blir delt i to faser. Først borer man topphullet som blir
boret uten bruk av BOP. Dette kan gjøres fordi risikoen for ukontrollerbare utblåsninger er
liten. Siden borer man gjennom BOP, som da er sekundære sikkerhetsbarriere.
For topphullsfasen ser oppgaven på bruk av RMR(Riserless Mud Recovery), som er utviklet
av AGR(Ability Group) slik metoden fremstår i dag. Denne metoden gjør det mulig å bore
uten bruk av stigerør og med retur av boreslam til rigg.
For BOP-fasen ser oppgaven på forskjellige metoder. Dette er stigerør av alternative
materialer, alternative dimensjoner, alternative plasseringer av BOP, samt en kombinasjon
RMR med stigerør som også blir utviklet nå hos tidligere nevnte AGR.
De forskjellige metodene blir beskrevet og belyst med hensyn på fortrinn/ulemper.
Oppgaven ser ikke på fartøytyper og utstyr om bord på disse, men forkuserer på
undervannsområdet mellom havbunn og overflate. Likevel må en del boretekniske prinsipper
belyses, for å kunne gi en forståelse for begrensningene som rår. | en |
