| dc.description.abstract | Etter en rekke hendelser med farlige kjemikalier på 1970-tallet utarbeidet EU i 1982 Sevesodirektivet, oppkalt etter en industriulykke i byen Seveso i Italia i 1976 som førte til et større utslipp av dioksiner til luften. Sevesodirektivet ble revidert i 1996 og 2012 etter større oppdateringer til henholdsvis Seveso II- og Seveso III-direktivet. Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å etterleve EU-direktiv, og dermed også Sevesodirektivet. Dette er bakgrunnen for at Norge i 1994 gav ut den første forskriften som omhandler tiltak for å avverge storulykker i virksomheter som håndterer farlige stoffer (Storulykkeforskriften, 2005). I 1999 ble Forskrift om tiltak for å forebygge og begrense konsekvensene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkeforskriften) utgitt av norske tilsynsmyndigheter. I Europa er det over 10 000 bedrifter som blir påvirket av direktivet. I Norge var det i 2012 93 virksomheter som hadde så store mengder farlig stoff at de måtte levere sikkerhetsrapport, og 196 virksomheter som hadde meldeplikt til myndighetene (Thorsen, 2013).
I 2004 ble sikkerhetsavdelingen i Oljedirektoratet skilt ut, og Petroleumstilsynet dannet som et selvstendig tilsynsorgan for helse, miljø og sikkerhet på norsk sokkel og enkelte landanlegg. Som en del av denne prosessen overtok Petroleumstilsynet tilsynsmyndighet for de åtte landanleggene for ilandføring og/eller industriell bearbeidelse av olje og gass fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Arbeidstilsynet. Anleggene er Hammerfest LNG, Nyhamna, Tjeldbergodden, Sture, Kollsnes, Mongstad, Kårstø og Slagentangen. Sammen med Klima- og forurensningsdirektoratet og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon fører Petroleumstilsynet storulykketilsyn i henhold til Seveso II-direktivet fra 1996 på disse anleggene. Et revidert direktiv ble fastsatt i 2012, og trer i kraft fra 2015, og en revidert utgave av storulykkeforskriften er under utarbeidelse i forbindelse med det reviderte direktivet.
Temaet for denne oppgaven har vært å evaluere Petroleumstilsynet sitt arbeid med å redusere sannsynligheten for og konsekvensene av en storulykke på landanlegg i petroleumsnæringen i henhold til intensjonen i Sevesodirektivet. For å finne svar på dette ble det undersøkt om Petroleumstilsynet oppfyller intensjonen i Sevesodirektivet om å redusere sannsynligheten for og konsekvensene av en storulykke ved landanleggene. Som en del av studien ble det gjennomført en sammenligning av relevante artikler i Seveso II-direktivet, storulykkeforskriften og Petroleumstilsynet sitt gjeldende regelverket for landanleggene i petroleumsnæringen. I tillegg ble det gjort en gjennomgang av ulike aktiviteter tilsynet gjennomfører som kan bidra til å oppfylle intensjonen i direktivet. Bidraget direktivet har på Petroleumstilsynet sitt myndighetsområde i forhold til egne forskrifter ble også vurdert.
Viktige funn
Etter analysen konkluderes det med at Ptil oppfyller intensjonen i Sevesodirektivet gjennom sitt arbeid med å redusere sannsynligheten for og konsekvensene av en storulykke. I tillegg ble det funnet at Petroleumstilsynet gjennomfører en rekke andre aktiviteter som kan være med å bidra til reduksjon av sannsynligheten for og konsekvensene av en storulykke utover forventninger og krav i direktivet. Flere tilsyn enn kravet, egne granskninger, og overvåkning av næringen gjennom den årlige undersøkelsen Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet, er aktiviteter som er gjennomført av Petroleumstilsynet.
Det ble også funnet at Seveso II-direktivet bidrar med få konkrete momenter i forhold til gjeldende regelverk innen Petroleumstilsynet sitt myndighetsområde. Det ble funnet at artikler som for eksempel artikkel 9 om sikkerhetsrapport, blir dekket inn i Petroleumstilsynet sitt eget regelverk gjennom blant annet paragraf 26 om innhold i søknad om samtykke i styringsforskriften.
Artikkel 13 om opplysninger om sikkerhetstiltak i Seveso II-direktivet ble det ikke funnet tilsvarende regelverkskrav for i Petroleumstilsynet sitt regelverk. Denne artikkelen omhandler opplysninger som skal gis til en tredjepart som kan bli rammet av en storulykke, og synes å være en mangel i det gjeldende regelverket til Petroleumstilsynet. | no_NO |
