Overføring av skjult risiko - med finanskrisen som eksempel

Abstract

De tre kredittratingbyråene, Moody’s, S&P og Fitch, ses på som en av nøkkelårsakene til kollapsen i det finansielle markedet i 2007. Byråene produserte topp ratinger på Collateralized Debt Obligations (CDO), som i forkant av finanskrisen ble spredt til investorer verden over. Som en metode for å redusere og overføre risiko, solgte banker lån til investeringsbanker som videre utstedte verdipapirer på lånene. Det skulle vise seg at CDO’ene ikke var så risikoreduserende som de var ment, da sannheten så dagens lys. Verdipapirene var pant på masse råtne lån av typen subprime lån. Det var lån som var gitt til låntakere som ble ansett å ha dårlige forutsetninger for å betale tilbake lånet. Ratingbyråene burde ha klart å estimere risikoen ved verdipapirene. Men på grunn av manglende risikostyring publiserte de forventningsskjeve ratinger. Problemet jeg med dette ønsker å løse er; hvordan påvirket manglende risikostyring i ratingbyråene Fitch, Moody’s og S&P risikotakingen i det finansielle markedet og resulterte i en skjult spredning av risiko? For å løse problemstillingen har jeg tatt utgangspunkt i teori om finanskrisen og kredittratingbyråenes virksomhet. Oppgaven viser at det var en rekke med feil i modellene som ble brukt av byråene, egne forutsetninger ble også lagt til i modellene og byråene ble påvirket av lønnsomme avgifter som ble betalt for publiseringen av gode ratinger. Tross at analytikere i byråene var klar over feilene de gjorde, hindret ikke det dem å tilfredsstille betalerne. Gjennom ratingbyråene fikk obligasjonsutstederne lov til å sende ut ukorrekt informasjon ut til mulige investorer. Som en reaksjon på krisen ble kredittratingbyråene pålagt retningslinjer. EU gikk sterkere til verks med reguleringen enn det som ble gjort i USA. Helt klart trengs det en grad av tilsyn. En mulig vinkling kan være å inkludere ratingindustrien i supply chain management.