| dc.description.abstract | Norge er i besittelse av store petroleumsreserver. Oljemarkedet kan beskrives og analyseres med utgangspunkt i fundamentale tilbuds- og etterspørselsforhold i et mikroøkonomisk perspektiv. Prisen på et gode i markedet bestemmes i all hovedsak av to hovedkomponenter, tilbud og etterspørsel. Kort og godt kan vi si at det er samspillet mellom tilbud og etterspørsel sett i lys av økonomiske, politiske, sosiale og institusjonelle systemer som setter prisen på råolje.
Økonomisk suksess i et land avhenger også av å legge grunnlag for fremtidig vekst som skal sikre balanse, stabilitet og bærekraftig sysselsetting.
Petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel har siden 1970-tallet bidratt til å gjøre Norge til et av verdens rikeste land. Konjunkturene i Norge var nærmere i takt med resten av Europa frem til Norge ble en oljenasjon, men etter oljefunnet svinger ikke konjunkturene i samme takt lenger. En vanlig forklaring på dette er at høy oljepris skaper oppgang hos oljeeksportøren Norge, og nedgang i Europa, som i hovedsak består av oljeimporterende land.
Forskning på sammenhengen mellom oljepris og konjunkturutvikling i Norge viser at oljepris virker positivt inn på den norske økonomien.
Et hovedformål for petroleumspolitikken i Norge er å fordele godene vi har slik at det kommer hele samfunnet til gode, samt at petroleumsformuen forvaltes bærekraftig. I mars 2001 ble det trukket opp nye retningslinjer for den økonomiske politikken i Norge, inflasjonsmål og handlingsregel for bruk av oljeinntekter ble innført.
Med sterke statsfinanser og høy aktivitet i petroleumsnæringen kunne norsk økonomi et godt stykke på vei skjermes fra virkningene av finanskrisen i 2008 og 2009. Bruken av inntekter fra petroleumssektoren har vært et aktivt virkemiddel de siste årene for å dempe virkningene på norsk økonomi fra finanskrisen. Et fleksibelt inflasjonsmål har fungert godt etter at finanskrisen har blomstret, men vi møter utfordringer i hvordan vi skal håndtere fluktuasjoner i andre viktige størrelser som renter, formuespriser og valutakurs. En mulig bakside av medaljen som reddet oss mer eller mindre fra finanskrisen og internasjonal uro, kan ha skapt flere utfordringer. Det høye norske kostnadsnivået innebærer at bedriftenes konkurranseevne fremover kan være usikker i deler av økonomien. Den kraftige oppgangen i boligpriser og husholdningens gjeld de siste 20 årene kan gi utfordringer både for den finansielle stabiliteten og økonomien for øvrig.
Ser man på norsk økonomi i lys av teorien om gjeldsnøytralitet og Ricardiansk ekvivalens kan man oppdage noen interessante trekk om gjeldperspektivet også kan gjøres gjeldene for formuesperspektivet. Når det kommer til gjeldsnøytralitet er effekten at husholdningene øker sparing i forhold til statens gjeld. Hva om veksten i SPU bidrar til å øke låneviljen i norske husholdninger?
Årlig endringer i nettofinansinvesteringer viser et inntrykk av at økt sparinga i offentlig sektor er motsvart av økt etterspørsel i privat sektor.
Utgiftsveksten i norsk økonomi opprettholdes av oljepenger. Bruken av oljepenger gjennom handlingsregelen kan gå på bekostning av konkurranseutsatt sektor. Skaper oljen et inntrykk av at den kan løse alt, og utsetter vi nødvendige omstillinger? En mulig forbedring er å justere regelen ned til et lavere prosentbruk enn det som er tilfellet i dag. Hva skjer hvis vi fortsetter å bruke handlingsregelens 4%, og fondet tredobler seg, slik som det gjorde mellom 2005 og 2012?
Forslaget om å oppheve handlingsregelen betyr ikke nødvendigvis å øke bruken av oljepenger. Wyplosz (2005) argumenterer for at hans synspunkter kan være svar på forandringer for finanspolitikken. Konkret anbefaler han å opprette egne, uavhengige finanspolitiske komiteer, som har ansvaret for å nå et langsiktig bærekraftig mål på budsjettbalansen. Komiteen bestemmer størrelsen på budsjettrammen, mens politikerne får stå for fordelinger i etterkant. Et viktig moment er at komiteen stilles til ansvar for de resultatene den oppnår. | no_NO |
