En studie av hjelpetilbudenes tilgjengelighet basert på en sammenligning av rusmisbrukeres reisemønster og fysisk plassering av hjelpetiltak

Abstract

Avhandlingen tar for seg hvordan rusmisbrukere i Norge bruke hjelpetiltak og hvordan plassering av tiltakene påvirker bruken. Det er lagt vekt på forholdene i fire randkommuner til Stavanger. Disse kommunene er også basis for rekruttering av informanter. Teoretisk referanseramme er både retningslinjer for samfunnsplanlegging, og undersøkelser og litteratur omkring tilgjengelighet og motivasjon. Rusmisbrukere har et lite klarlagt kontakt og reisemønster og avhandlingen fokuserer på hvordan reiser, kontaktpunkter og gjøremål ved reisemål kan si noe om hvordan tilgjengeligheten til hjelpetiltak blir vurdert. Tilgjengelighet blir sett i forhold til geografisk plassering, egne tanker om tilbudet og motivasjonsfaktorer. Undersøkelsen er lagt opp som en eksplorativ kvalitativ studie der et tematisert semistrukturert intervju er basis i datainnsamlingen. Dataene fra intervjuene er tematisert og tolket i en hermeneutisk referanseramme. Avhandlingen konkluderer med at de aller fleste av informantene brukte tilbud som lå i nærheten av bolig. Videre ble de tilbudene som ga en form for gevinst enten materielt eller relasjonelt, foretrukket. Et fåtall av informantene hadde ingen interesse av hjelpetiltak og tilgjengeligheten var derfor ikke relevant for dem.