Finansiell risikostyring i aluminiumsindustrien

Abstract

Oppgaven tar for seg to problemstillinger. Først studeres effekten for produsenter ved å sikre seg med futureskontrakter på primæraluminium, på London Metal Exchange (LME). Sikringsstrategiene som analyseres er den naive og minste varians metode. Datasettet som brukes er ukentlige observasjoner av 3-måneders futureskontrakter på primæraluminium mellom 1994-2014 på LME. Det konkluderes med at en produsent med risikoaversjon vil være tilnærmet indifferent ved å velge mellom den naive og minste varians sikringsstrategi, men den naive strategien vil være enklere å implementere. I tillegg er det foretatt analyser av sammenhengen mellom futures- og spotpris for å teste om futuresprisen kan brukes til å prognostisere fremtidig spotpris, og spesielt om det finnes en risikopremie i futuresprisen som kan ha konsekvenser for valg mellom å sikre seg eller ikke. Det brukes tre modeller til å analysere prognoseegenskaper og risikopremie og en fjerde modell som utelukkende ser på risikopremie. Modellen som viser høyest korrelasjon mellom futures- og spotpris har for mange statistiske svakheter til at vi kan trekke noen fornuftige konklusjoner på prognoseegenskapene. De øvrige to prismodellene har så ubetydelig forklaringskraft at de heller ikke er noen brukbare prognosemodeller på aluminiumspriser. Modellene viser indikasjoner på at det finnes risikopremie i futuresprisen.