| dc.description.abstract | I årene som kommer forventes antall eldre med behov for kommunale helse- og omsorgstjenester å øke betraktelig. På samme tid anslår en at tilgjengelig arbeidskraft for å håndtere denne økingen kommer til å minke. For framtiden foreslås velferdsteknologi, blant annet videotelefon, som et virkemiddel og kan bli et viktig supplement til dagens tjenester. Velferdsteknologi kan bidra til å støtte eldre brukeres egenomsorg og mulighet til å bo hjemme.
Hensikten med denne studien var å få økt kunnskap om og innsikt i hjemmeboende eldre sine erfaringer med å bruke videotelefon for å kommunisere med helsepersonell, og undersøke om oppfølging ved hjelp av videotelefon kan ha betydning for den eldre sin egenomsorg.
Dette er en kvalitativ studie med et eksplorerende design. Datainnsamlingsmetoden har vært individuelle dybdeintervju med fjorten hjemmeboende eldre i alderen 56 til 90 år. Datamaterialet har blitt analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering.
Funnene fra intervjuene viser at brukerne opplevde kommunikasjonene gjennom videotelefonen som lignende et fysisk møte, det var nesten som å snakke ”ansikt-til-ansikt”. Å både se og høre den de snakket med syntes intervjudeltakerne var positivt. Videotelefonsamtalen hadde ro over seg, og brukerne opplevde at dette var avsatt tid til dem og at de fikk sykepleierens fulle oppmerksomhet. Videotelefonen var enkel å bruke og helsepersonell ble oppfattet som mer tilgjengelig. Et gjennomgående tema i materialet var brukernes behov for informasjon om sin sykdom, vanlige symptomer og hvordan en skal håndtere disse etter et sykehusopphold. Funnene viser at videotelefonsamtalen ga brukerne muligheten til å få snakke med kompetent personell, muligheten til å stille spørsmål og få råd om helserelaterte bekymringer. De eldre brukerne verdsatte det sosiale aspektet ved videotelefonsamtalen; det var godt å få noen å snakke med, de følte seg trygge og ivaretatt.
Diskusjon: Videotelefon er et synkront medium som gir brukerne og helsepersonell mulighet til å både seg og høre hverandre. Tilgangen til nonverbal kommunikasjon i videotelefonsamtalen kan bidra til at helsepersonell fanger opp brukerens kliniske og emosjonelle tilstand, og følger det opp. Helsepersonell kan i videotelefonsamtalen nonverbalt vise at de aktivt lytter og tar seg tid til brukeren, dette kan gjøre det lettere for brukerne å spørre om det som opptar dem og bedre informasjonsformidlingen.
Videotelefon kan være et nyttig verktøy for å kvalitetssikre informasjonen gitt til pasienten på sykehus, supplere og følge opp manglende informasjon når brukeren har kommet hjem. Som en del av oppfølgingen fra helsetjenesten kan videotelefonsamtaler på en effektiv måte bidra til å støtte den eldre brukerens egenomsorg gjennom veiledning og råd vedrørende håndtering av symptomer, administreringen av medikamenter, fysiske øvelser samt imøtekomme psykososiale aspekter som angst og ensomhet. Oppfølging gjennom videotelefon vil trolig ikke være egnet for eldre med fysiske funksjonsnedsettelser som har behov for stor grad av fysisk hjelp og eldre med kognitiv svikt.
Konklusjon: Videotelefonsamtaler kan være et lovende hjelpemiddel i helsetjenesten når det gjelder oppfølging av hjemmeboende eldre, og kan være et nyttig verktøy for å kontinuerlig observere brukerne og bidra med informasjon etter sykehusinnleggelser, og for å støtte eldre sin egenomsorg. | nb_NO |
