| dc.description.abstract | Den 16. Januar 2013 gikk terrorister til angrep på gass produksjonsanlegget In Amenas i Algeri. Det var ca. 800 mennesker på anlegget da det ble angrepet av 32 terrorister. Mange ble tatt som gisler i en aksjon som varte i 4 dager. 40 uskyldige personer fra 10 land mistet livet under disse dagene. På anlegget var det 130 personer fra 30 ulike nasjonaliteter noe som gjorde at angrepet fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Statoil hadde 17 ansatte på anlegget, 5 av disse omkom og 12 klarte å komme seg ut i live. I forbindelse med aksjonen opprettet Statoil et mottakssenter for pårørende og evakuerte i Bergen, senteret holdt åpent i 8 dager. For mange av hjelpepersonellet var arbeidet krevende, det var en terroraksjon, kollegaer og venner var involvert, dette i tillegg lange vakter.
Oppgavens problemstilling er: ”Hjalp Psykologisk debrief til å redusere stress reaksjoner som hjelpepersonell på Statoils pårørende og evakuert senter fikk etter å ha vært i aksjon under In Amenas hendelsen?
For å kunne besvare problemstillingen utarbeidet jeg tre forskningsspørsmål:
1.”Har kompleksiteten av stressfaktorer som var til stede under arbeidet på Statoils pårørende og evakuert senter under In Amenas aksjonen gitt stressreaksjoner for hjelpepersonellet i etterkant?”
2.”Hvilken opplevelse sitter deltakerne igjen med etter debriefgjennomføringen?”
3. ”Har bruken av psykologisk debrief for hjelpepersonellet på Statoils pårørende og evakuert senter i etterkant av In Amenas aksjonen bidratt til bedre stressmestringen?”
Empiri er innhentet ved utsendelse av spørreskjema til alle som var invitert til å delta på debriefen, intervjuer samt dokumentanalyser. Litteratur om tidlig intervensjon som Critical Incident Stress Debrief og psykologisk debrief er benyttet i oppgaven i tillegg til guidelines med anbefalinger for hvordan man bør følge opp personell i etterkant av hendelser.
Teorien viser at også hjelpepersonell påvirkes av hendelsene, interpersonlig integrering gjør at vi kan kjenne det som skjer med andre som om det skjer med oss (Siegel, The Developing Mind, 1999). De 8 dagene pårørende-og evakuert senteret var åpne ble hjelperne utsatt for mange stressfaktorer. I tiden etter senteret stengte og til debrief ble gjennomført svarer 40% at de hadde ingen reaksjon. Tretthet er den reaksjonen som har den største scoren med 67%. For søvnforstyrrelser og konsentrasjonsvansker er det for begge 23% som er helt enig eller enig. For tanker/ følelser som forstyrret din arbeidskapasitet er det 36% som er helt enig eller enig at de hadde slike reaksjoner.
I kategorien andre reaksjoner er det 25% som er helt enig eller enig i at de har hatt reaksjoner som havner i denne kategorien.
Svar på forskningsspørsmål en blir derfor, ja, hjelpepersonellet har pådratt seg stressreaksjoner i perioden kort tid etter hendelsen.
Oppgaven så også på det inntrykket av debrief gjennomføringen og hvilke erfaringer deltakern satt igjen med etter debriefen.
Når det gjelder debrief lederene er det 96% som er helt enig eller enig i at de virket trente for oppgaven. Når det gjelder å gi tillitt og ro i gruppene er det tilsvarende høy score 95% er helt enig eller enig i utsagnet. For påstanden om at de fikk deltakerne til åpne opp og dele erfaringer er det 93% som er helt enig eller enig i påstanden.
Hva deltakerne satt igjen med etter debriefen var det satt opp fire påstander. Den første var fikk svar på spørsmål og tanker jeg hadde, det 71 % som er helt enig eller enig i dette. Med hensyn på å få et mer komplett bilde av hjelpearbeidet er 78 % som er helt enig eller enig.
Å få luftet egne tanker sammen med andre er en viktig del av debriefen, her svarer 86 % at de er hel enig eller enige i at de fikk gjort under gjennomgangen.
Avslutningsvis skal det i debriefen gis råd om hvordan takle reaksjoner, og her er det 82 % som er helt enig eller enig i at de fikk det under debriefen.
Til tross for de gode tilbakemeldingene er det kommet inn mange forslag til hva som burde vært gjort annerledes.
Når det gjelder debriefen alt i alt så er det 77% som mener at den var nyttig.
Sammenligner man tallene fra før debrief og etter så viser det en klar nedgang for tretthet, tilsvarende er det for søvnforstyrrelser. Tanker og følelser har også en nedgang. Mens konsentrasjonsvansker og andre reaksjoner har en liten økning.
Også andre faktorer kan ha en betydning for hvordan man takler stressreaksjoner, det er derfor også sett på om de mottok annerkjennelse, og hvem som ga den.
Det kan synes som om det er en sammenheng mellom kritisk til debrief gjennomføringen, manglende annerkjennelse fra nærmeste leder og reaksjoner.
Som svar på forskningsspørsmål 3, det er en nedgang i reaksjoner etter gjennomført debrief 77% mener debriefen var nyttig for sin egen del. Imidlertid er det ikke alle reaksjoner som leges etter debriefen og som eventuelt krever andre tiltak. Dette er også i overenstemmelse med hva nyere guidelines sier, som ikke anbefaler debrief som metode for tidlig intervensjon men mer langsiktig oppfølging for å fange opp dem som trenger hjelpe tiltak.
Resultatene fra oppgaven har vist at debrief er positivt mottatt av deltakerne 77% mener debrief var nyttig for sin egen del. Reaksjoner fire uker etter debrief viste en nedgang for flere av reaksjonene. Imidlertid var det noen reaksjoner som hadde en økning, Dette kan indikere at debrief ikke er nok for å hjelpe alle med å ta ”ned” sine reaksjoner. Dette stemmer godt med det som nyere guidelines som trekker frem at psykologisk debrief for alle ikke nødvendigvis har en positiv effekt, men at en oppfølging over tid vil gi det beste resultatet. Imidlertid er ikke dette i samsvar med Statoil styrende dokument for oppfølging av personell etter hendelser, hvor det fremgår at det ikke planlegges ytterligere tiltak enn debrief for beredskapsledelses personell / personellomsorgs personell etter gjennomført debrief | nb_NO |
