Tidlig mobilisering av intensivpasienter; er dagens praksis kunnskapsbasert? En kvantitativ studie

Abstract

Avansert intensivbehandling har ført til økt overlevelse for kritisk syke pasienter, men flere studier har vist en signifikant og langvarig økning i fysisk og psykisk dysfunksjon hos overlevende etter kritisk sykdom. Det er økende bevis for at tidlig mobilisering av respiratorpasienter er trygt og gjennomførbart, og at det fører til en mengde fordeler. Fordeler av tidlig mobilisering inkluderer: Bedring av fysisk funksjonsnivå, redusert forekomst av delir og redusert respiratorbehandlingstid og liggetid på intensivavdeling. Denne studiens formål var å kartlegge dagens praksis på en intensivavdeling hvor det ikke forelå retningslinjer for mobilisering av intensivpasienter. Kravet til å jobbe kunnskapsbasert er uttalt, og forskning må i større grad bli en integrert del av sykepleiernes praksis for å gi pasientene best mulig pleie. Denne kartleggingen var en del av et kvalitetsforbedringsprosjekt, og det ble utført en kvantitativ studie med beskrivende design. Datainnsamlingen ble i hovedsak utført ved å studere mobiliseringspraksis som framkom av observasjonskurver til inkluderte respiratorpasienter. Studiens funn avdekket at mobiliseringsklare pasienter ble mobilisert i liten grad, og at det spesielt var lite mobilisering på aftenvaktene. Det gikk gjennomsnittlig 5 døgn fra pasientene var mobiliseringsklare før pasientene ble mobilisert, og mange av pasientene ble aldri mobilisert mens de fikk respiratorbehandling. Fysioterapeutene var ofte delaktige i mobiliseringsarbeidet. Legene forordnet i liten grad mobilisering av mobiliseringsklare pasienter, og forordningen ble relativt dårlig fulgt opp spesielt på aftenvaktene. Studiens funn tyder på at det er behov for å etablere en tverrfaglig gruppe som har fokus på å bedre mobiliseringspraksisen og implementer retningslinjer som er kunnskapsbasert i avdelingen.