Hvilke erfaringer har sykepleiere rundt evaluering av leiringsskader i det perioperative forløp? En kvalitativ studie med fokusgrupper

Abstract

Bakgrunn: Skader som pasienter påføres på grunn av leiet under kirurgisk inngrep eksisterer. Forebygging av leiringsskader har et stort fokus på operasjonsstuen. Vi lurte på hvordan oppfølgningen er i det postoperative forløpet med hensyn til eventuelle skader relatert til leiring. Dersom leiringsskader identifiseres er det viktig at det formidles tilbake til operasjonsavdelingen, slik at det kan føre til læring og tiltak for forbedring kan iverksettes. Hensikt: Hensikten med studiet var å beskrive hvilke erfaringer sykepleiere i det perioperative forløpt hadde i forhold til evaluering av leiringsskader på et sykehus. Vi ønsket å se om sykepleierne i det perioperative forløpet hadde en felles forståelse av risikoen for leiringskader, og hvordan de erfarte samhandlingen var mellom avdelingene. Metode: Dette er en kvalitativ studie med eksplorativt induktivt design. Det er gjennomført tre fokusgrupper med til sammen 13 sykepleiere som jobber med operasjonspasienter i det perioperative forløpet fra et sykehus. Systematisk tekstkondensering ble benyttet som analysemetode. Funn: Funnene tyder på at det ikke er en fastsatt rutine når det gjelder evalueringen av leiringsskader. Studien avdekket at sykepleierne og intensivsykepleierne postoperativt hadde manglende kompetanse på ulike leiringstyper og risikoområder ved de ulike leiringene. Dersom risiko for leiringsskade ble rapportert fra operasjonssykepleierne ble dette fulgt opp og evaluert. Dette gjennom observasjon ved å se, kjenne og lytte til pasienten. Pasientoverføringene var en viktig arena for samhandling mellom avdelingene. Dokumentasjon ble fremhevet som et viktig redskap for videre pasientoppfølging. Operasjonssykepleierne erfarte lite eller ingen tilbakemelding på oppståtte leiringsskader, noe de ønsket.

Konklusjon: Manglende fokus og kompetanse på leiringsskader postoperativt kan være årsak til at forekomsten av skadene oppleves som sjeldent. Tidligere forskning antyder at et økt fokus og en mer systematisk evaluering av leiringsskader kan bidra til å avdekke flere tilfeller. En mer systematisk kartlegging av leiringsskader vil kunne danne grunnlag for forbedring av operasjonssykepleiernes forebyggende arbeid. Pasientene som rammes kan starte behandling tidligst mulig etter oppstått skade.

Background: Injuries suffered by patients due to surgical positioning during procedures exist. The prevention of such injuries is an area of considerable focus in the operating theatre. We wanted to explore the extent to which injuries related to surgical positioning are followed up post-operatively. If such positioning injuries are identified, it is important that the surgical department is informed, in order that knowledge can be gained and routines can be improved. Aim: The aim of the study is to describe hospital nurses’ experiences in the perioperative phases with respect to the evaluation of positioning injuries. We wanted to explore whether nurses in the perioperative phases have a common understanding of the risk of positioning injuries, and also to consider their experiences with respect to the collaboration between the various hospital departments. Method: This is a qualitative study with explorative inductive design. Three focus groups, consisting of a total of 13 nurses who work with surgical patients in the perioperative phases at a hospital, have been interviewed. Our method of analysis is systematic text condensation. Findings: Our findings imply that set routines for the evaluation of positioning injuries do not exist. The study reveals that nurses and intensive care nurses have insufficient competence with respect to the various types of surgical positioning and to the risks of these postoperatively. However when risks relating to positioning injuries are reported by surgical nurses, they are followed up and evaluated. The patient is then observed, examined and listened to. The handover of patients is an important arena for the collaboration between departments. The importance of documentation in post-operative patient care is significant. The surgical nurses in the focus group received few or no reports of positioning injuries, which was as desired. Conclusion: Lack of focus and competence with respect to positioning injuries post-operatively can account for the seemingly seldom occurrence of such injuries. Previous research suggests that increased focus on, and a more systematic evaluation of positioning injuries can contribute to uncover more of these. A more systematic registration of positioning injuries can contribute to the improvement of the preventative work carried out by surgical nurses. Patients who suffer such injuries can receive treatment as quickly as possible.