Velferdsteknologi i kommunehelsetjenesten

Abstract

Utvikling av velferdsteknologi er i stor vekst, samtidig som antall eldre med behov for helse- og omsorgstjenester forventes å øke betraktelig. Velferdsteknologi er politisk attraktivt, men det fordrer en ny type relasjon mellom brukere og helsepersonell. Hensikten med denne studien var å få økt kunnskap om hvordan kommuner arbeider med å innføre velferdsteknologi som en del av helsetjenesten, og undersøke erfaringer som ansatte har gjort i arbeidet. Samtidig vise hvordan kvalitet blir vurdert ved innføring av velferdsteknologi i de kommunale helsetjenestene. Dette er en kvalitativ studie med eksplorerende design. Datainnsamlingen har vært individuelle intervju med tolv ansatte, i seks ulike kommuner på sør – vest landet. Datamaterialet har blitt analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultatene viser at det er behov for arenaer med fokus på velferdsteknologi hvor ansatte og brukere kan få kunnskap og informasjon om velferdsteknologien, samtidig er det er en måte å ufarliggjøre velferdsteknologien. De ansatte oppleves positive og motiverte til velferdsteknologi som kan gjøre arbeidsoppgaver i hverdagen lettere. Det er mange aktører som skal samarbeide om innføring av velferdsteknologi, og det har vært effektivt med grupper på tvers av profesjoner for å dele erfaringer. Det trengs en pådriver i de enkelte avdelingene for å drive velferdsteknologien fram, og driften bør være hos de enkelte avdelingene for oppfølging og effektiv bruk. Velferdsteknologien oppleves umoden for brukermassen til kommunene ved at det skjer svikt i bruken, og at det er vanskelig å tilpasse til enkelte brukere. Ansatte etterlyser også kompatible systemer hvor ulik velferdsteknologi kan kobles sammen med fagsystemet. Kvalitet i helsetjenesten ved bruk av velferdsteknologi er fremdeles utfordrende da velferdsteknologi ikke har vært tilstrekkelig i bruk slik at kommuner kan stole på den hundre prosent. Basert på resultatene i denne studien arbeider kommuner variert med innføringen av velferdsteknologi i forhold til kommunestørrelse og lokale behov.