Styrings- og eierskapsutfordringer i et nettselskap

Abstract

Reguleringen av nettselskapene i Norge er i endring, og større endringer er ventet knyttet til implementering av EU sitt rammeverk. Nettselskapene er i dag styrt etter en funksjonell vertikal struktur på flere nivå, der nasjonalt nivå setter lovkrav og reguleringsrammer som selskapene må forholde seg til. Likevel er det en stor grad av lokal styring knyttet til disse selskapene. Interessene knyttet til styring lokalt, samsvarer ikke nødvendigvis med interessene fra regulator sin side. Dette skaper en potensiell maktkamp i styringen av nettselskapene mellom regulatoriske myndigheter og eier av nettselskapene. Et naturlig utfall av en slik maktkamp, er at partene forsøker å tilpasse kontraktsforholdet slik at de oppnår en ønsket balanse. Det kan sies at dette er en av driverne for endringsutviklingen regulatorisk. Det er viktig å påpeke at kommunene i Norge historisk har hatt styringsrett som eier, og har hatt stor grad av ansvaret for den funksjonelle tjenesteleveransen til nettselskapene. For de aller fleste nettselskapene står kommunene fortsatt som eier. Endringene frem til nå har gått utelukkende i retning av å flytte styringen bort fra kommunalt nivå opp til nasjonalt nivå. De fremtidige endringene som er varslet fra regulator flytter styringen ytterligere mot nasjonalt nivå. Kommende endringer går i retning av at nettselskaper skal rendyrkes som nettselskaper mer enn det er krav om i dag. Det vil si at de må foreta ett selskapsmessig funksjonelt skille fra virksomhetsområder som ikke er en del av nettreguleringen. Endringen påvirker bransjen i stor grad, da mesteparten av selskapene har annen virksomhet som en integrert del av nettvirksomheten i dag. For de selskapene med mindre enn 100 000 kunder, vil endringen særskilt omfatte kraftproduksjon og sluttbrukermarkedet på strøm. Krav om endring for de store nettselskapene er allerede implementert. Annen virksomhet som også omfattes av denne innstrammingen er veilys, fiber, byggestrøm m.m. Dette vil være nytt for alle selskapene. Regulators formål er å påse at det er en kostnadseffektiv utbygging og drift av strømnettet. Det er regulators oppgave å påse at dysfunksjonalitet i reguleringsmodellen blir rettet. Å ytterligere tydeliggjøre det funksjonelle skillet for nettselskapene, retter seg mot å sikre at kryss-subsidierings mulighetene blir mindre mellom virksomhetsområder. Det er derimot ikke sikkert at denne endringen er målrettet nok for det den er ment å rette på. På denne bakgrunn er formålet med oppgaven å se om det er elementer i styringsmodellen av norske nettselskaper, som kompliserer reguleringen og som er til hinder for ønsket retning fra regulator. Er det elementer som ikke er tatt hensyn til i tilstrekkelig grad, når de nå endrer forutsetningene for selskapene igjen. For å kunne analysere problemstillingen har oppgaven bygget på teori rundt flernivå styring. Dette er for å forstå styringsmodellen av norske nettselskaper og aktørene knyttet til denne styringen på ett overordnet nivå. Det er og beskrevet teori knyttet til egeninteresser i kontraktsforhold gjennom Prinsipal-Agent relasjoner, og hvordan ulikt målbilde og asymmetri i informasjonen kan skape ubalanse i maktrelasjonen mellom partene. Gjennom en spørreundersøkelse til styrende aktører i norske nettselskaper er det forsøkt å finne ut om det er en grad av egeninteresser utover nettoppgaver gitt av regulator, og om det er en sammenheng mellom selskapenes egenskaper og grad av egeninteresse. Resultatene viser at det er forskjell på om selskaper har flere eller en eier, i hvordan de prioriterer samfunnsoppgavene. Dette viser og igjen i hvordan de vurderer fremtiden for virksomhetsområdene som ikke er en del av nettoppgavene fra regulator. Selskaper med én eier har ingen fremtidige planer om avvikling av disse virksomhetene. De ser heller for seg en økning innenfor disse områdene. Dette er på tross av at de svarer at de kjenner godt til regelverket og Eldirektiv 3. Funn i undersøkelsen viser tydelig at mindre nettselskaper vekter samfunnsoppgaver tilnærmet likt som nettnytteoppgaver gitt av regulator. Hovedfunnet er at eierskapsstruktur markerer seg som en enda tydeligere sammenheng i disse vurderingene. Eierskap er den faktoren som påvirker egeninteressene sterkest i modellen for styring, og som utfordrer regulator sine interesser i størst grad. Dette skaper en ubalanse i maktforholdet mellom regulator og nettselskap. Funnene er interessante ved at de synliggjør en problemstilling som reguleringen ikke fullt tar høyde for slik den er designet i dag.

Stavanger 26. mai 2017