Om Husserls syn på perseptuell begrunnelse

Abstract

Artikkelen søker å bidra til å eksplisere forpliktelsene til Husserls syn på perseptuell begrunnelse. Husserl karakteriserer persepsjon som erfaring av «legemlig gitte» fysiske ting. Grunnprinsippet i hans persepsjonsepistemologi er at den legemlige gittheten til en ting gir umiddelbar begrunnelse for oppfatninger om den. Jeg hevder at Husserl er forpliktet på et annet prinsipp, i henhold til hvilket den tilsynelatende legemlige gittheten til en ting gir middelbar begrunnelse for oppfatninger om den. Jeg påpeker først at Husserl betrakter en tings legemlige gitthet som konstitutivt avhengig av «forventninger» om mulig videre erfaring av tingen. Jeg gir deretter grunner for å hevde at han implisitt bestemmer de aktuelle forventningene som å måtte være korrekte, og at dette, kombinert med hans begrunnelsesinternalisme, synes å innebære at hans påstand om den begrunnelsesmessige rollen til legemlig gitthet må sees som å referere til tilsynelatende gitthet. Endelig peker jeg på at Husserl også, og uttrykkelig, karakteriserer forventningene som induktivt begrunnede i minner om tidligere persepsjoner. Fra dette konkluderer jeg at han synes forpliktet til å anta at den begrunnelse legemlig gitthet gir er middelbar, for så vidt som den da avhenger av den begrunnelse slike minner gir for de involverte forventningene.

The paper aims to contribute to explicate the commitments of Husserl’s view of perceptual justification. Husserl characterizes perception as the conscious experience of physical things as «bodily given». The basic principle of his epistemology of perception is that the bodily givenness of a thing provides immediate justification for belief about it. I suggest that Husserl is committed to a different principle, according to which the seeming bodily givenness of a thing provides mediate justification for belief about it. First, I note that Husserl takes the bodily givenness of a thing to be constitutively dependent on «anticipations» of possible further perception of the thing. Second, I argue that he implicitly construes the anticipations concerned as veridical. And I suggest that this, when combined with his internalism about justification, implies that his claim about the epistemic role of bodily givenness should be taken to concern seeming givenness. Third, I point out that Husserl also, and expressly, construes the anticipations as inductively justified by memories of past perceptions. From this, I conclude that he seems committed to holding that the justification provided by bodily givenness is mediate, depending, as it then does, on the justification that such memories provide for the anticipations involved.