| dc.description.abstract | Taximarkedet i Norge preges av for lite konkurranse og for lite innovasjon. Noe av dette skyldes begrensningene som er lagt på markedet, i form av reguleringer. Spesielt behovsprøvingen er til hinder for konkurranse. I tillegg kan behovsprøvingen, i alle fall indirekte, også være til hinder for innovasjon i markedet. Dette, siden mangel på trusler fra nye aktører gir lite incentiver for innovasjon. Man må derfor spørre seg om en ønsker å åpne opp markedet og slippe til aktører som blant annet Uber. Erfaringer fra andre land har vist at en deregulering kan føre til en rekke problemer. Det kan derfor være nødvendig å innføre noen mindre former for reguleringer, for at en deregulering skal bli en suksess. Angående taximarkedet i Norge, er det viktig å ta vare på distriktene og områder hvor det ikke er grunnlag for konkurranse. Reguleringene bør derfor tilpasses de ulike markedstypene. Hovedsakelig skiller vi mellom markedet i storbyene og markedet i distriktene.
Det finnes også andre hindringer som gjør konkurranse vanskelig. Køordninger hindrer konkurranse, ved at kunder ikke fritt kan velge mellom taxiselskap. Det regjerer et FIFO – prinsipp hvor den taxien som står først i køen, også får kunden. Hvis en ønsker et mer velfungerende marked, må en derfor sørge for at priskonkurransen fungerer, spesielt på taxiholdeplasser. Samtidig er det for lite prisinformasjon i markedet. Dette fører til en situasjon med asymmetrisk informasjon, hvor sentralene har mer informasjon enn forbrukerne. Et komplisert takstsystem gjør det også vanskelig å sammenligne priser mellom ulike aktører. | nb_NO |
