Norge i Arktis 1906-1933: Folkerettsjuristenes fellesskap, faglige legitimitet og politiske handlekraft i spørsmålene om Svalbard, sjøgrensen og Øst-Grønland

Abstract

På begynnelsen av 1900-tallet var norske myndigheter involvert i territorielle ekspansjonsframstøt på Svalbard, utenfor den norske fastlandskysten (sjøgrensen) og på Grønland. Flere folkerettsjurister var sentrale i disse prosessene, men betydningen av deres engasjement har i liten grad vært studert. I studiet av dette engasjementet har jeg følgende tre utgangspunkt: For det første er det en sentral problemstilling i hvilken grad og på hvilken måte folkerettsjuristene utgjorde et fellesskap i perioden. Samtidig er det et spørsmål i hvilken grad folkerettsjuristene framstod med faglig legitimitet. For det tredje er spørsmålet hvordan fellesskapet og den faglige legitimiteten ble brukt i relasjonen med de politiske myndighetene. Disse spørsmålene er viktige for å kunne studere sentrale sider ved utviklingen av folkerettslig ekspertise fram til begynnelsen av 1930-tallet. Ved slutten av den undersøkte perioden er spørsmålet hvilke svar en systematisk studie av utviklingen av et fellesskap av folkerettsjurister med politiske ambisjoner kan gi. I første rekke gjelder dette innsikter angående forbindelser mellom norsk ekspansjonspolitikk i Grønlandspørsmålet og Berlinkonferansen i 1884/85, der stormaktene ble enige om hvordan Afrika skulle deles. I arbeidet med å besvare disse problemstillingene er jeg først og fremst inspirert av juristen Wouter Werners perspektiver. Han drøfter ulike sider ved folkerettsjuristers fellesskap og hvordan de framstår som fagfolk i politiske prosesser. Hovedfunn: I begynnelsen av perioden lå initiativet til ekspansjonsforsøkene i stor grad hos de politiske myndighetene (kapittel 3). Folkerettsjuristene var få, og de hadde i begrenset grad mulighet til å utgjøre et fellesskap som kunne definere den arktiske ekspansjonen. Juristen Arnold Ræstad satt imidlertid på en betydelig faglig legitimitet i og med at han ikke bare var jurist, men endog hadde en juridisk doktoravhandling. Denne måten å få faglig legitimitet på finner man senere igjen hos juristen Gustav Smedal i Grønlandspørsmålet. I den videre utviklingen er det naturlig å først fokusere på juristen Francis Hagerup, som var en internasjonalt kjent folkerettsekspert, under Spitsbergenkonferansen i 1910 og under forhandlingene i Paris i 1919 (kapittel 4 og 5). For det første stod han for en form for faglig legitimitet, her definert som juridisk forsvarlighet. Dette vi si en holdning sterkt preget av juridiske formalia og forpliktelser, som særlig i 1919 var med på å begrense hans muligheter for å raskt å realisere norske ekspansjonsinteresser når en sjanse bød seg for politisk innflytelse: Hagerups juridiske forsvarlighet medførte i 1919 at han følte seg forpliktet av forutsetningene fra konferansene før krigen, nemlig at Spitsbergen skulle betraktes som terra nullius hvis ikke alle involverte parter ble enige om noe annet. Dette gjorde ham i stor grad handlingslammet og stilte ham i opposisjon til det dominerende fellesskapet av norske folkerettsjurister i forhandlingene om Spitsbergen i Paris etter krigen, anført av Fredrik Wedel Jarlsberg. Det var nemlig en betydelig vilje blant folkerettsjuristene i den norske delegasjonen i Paris (spesielt hos Wedel Jarlsberg) til først og fremst å prioritere politisk handlekraft og om nødvendig tone ned den faglige legitimiteten, i alle fall i form av Hagerups juridiske forsvarlighet. Mellom Hagerup og Wedel Jarlsberg ser vi dermed et skille i vektleggingen av politisk handlekraft i form av vilje og evne til å gripe den muligheten som oppstod etter første verdenskrig. Det er i arven etter de fellesskap av ulik art og grad som inkluderte Ræstad, Hagerup og Wedel Jarlsberg, at Smedal og fellesskapet rundt ham trer fram i forbindelse med Grønlandspørsmålet. Smedal kombinerte avhandlingsarbeid knyttet til en aktuell sak (arv etter Ræstad) med sterk vilje, i arven etter Wedel Jarlsberg, til å bruke et politisk mulighetsvindu. Dette markerte også en avstand til Hagerups passiviserende juridiske forsvarlighet. Funnene viser hvilken kraft som ligger i Wouter Werners fokus på en kombinasjon av fellesskap, faglig legitimitet og politisk handlekraft slik dette til slutt kom til uttrykk i Grønlandspørsmålet: Etter initiativ fra deler av et relativt fasttømret fellesskap av folkerettsjurister med Smedal og Frede Castberg i spissen, legitimerte de politiske myndigheter i Grønlandspørsmålet spektakulære ekspansjonistiske handlinger (kapittel 6). Konkret lot regjeringen seg presse av framstående folkerettsjurister til å okkupere Øst-Grønland i 1931. Gustav Smedal, den ledende av disse juristene, hadde argumentert for denne okkupasjonen i sin doktoravhandling. Her benyttet han seg av prinsipper som ble brukt i et av de klareste symbolene på imperialisme i historien, nemlig Berlinkonferansens sluttdokument fra 1885. Denne studien av folkerettsjuristene viser at norsk ekspansjonspolitikk på Grønland på en mer systematisk måte enn tidligere forskning har vist kan knyttes til denne konferansen.

Abstract In the early 1900s, Norwegian authorities were involved in territorial expansion and consolidation efforts on Svalbard, off the Norwegian mainland coast (the sea border), and in Greenland. A number of international lawyers were heavily involved in these processes, but their importance has not yet been extensively studied. For my study of the role of the international lawyers in these events, I have the following three research questions: Firstly, to what extent and in what way did the lawyers form a community during the period? Secondly, to what degree did they act with professional legitimacy? And thirdly, what role did the community and professional legitimacy play in relations with political authorities? These questions are imperative to fully identify and investigate the key aspects of the development of expertise and political ambitions among the international lawyers up to the early 1930s. The study of this development also underlines the relationship between Norwegian expansion policy with regards to the Greenland question and the Berlin Conference of 1884/85, where the major powers agreed on how to regulate their territorial claims in Africa. In the effort to answer the research questions, I am primarily inspired by Wouter Werner's ideas about the community of international lawyers and how they act as professionals in political processes. Main findings: At the beginning of the period, the political authorities largely took the initiative with regards to expansion efforts (Chapter 3). There were only a few international lawyers, and they had limited opportunity to form a community that could define the Arctic expansion. However, Arnold Ræstad gained considerable legitimacy based on his doctoral dissertation. This way of gaining professional legitimacy was later used by Gustav Smedal in the conflict between Norway and Denmark about East Greenland. To explore this further, it is necessary to focus first on Francis Hagerup during the Spitsbergen Conference in 1910 as well as during the negotiations in 1919 (Chapters 4 and 5). Hagerup represented a type of professional legitimacy, which was strongly influenced by legal formalities and obligations. This type of legitimacy limited his ability to realize Norwegian expansion interests quickly in 1919 when the opportunity arose to assert political influence. This put him in opposition to the dominant community of Norwegian international lawyers (led by Fredrik Wedel Jarlsberg) in talks about Spitsbergen in Paris after World War I. There was a strong will among the international lawyers in the Norwegian delegation in Paris (especially Wedel Jarlsberg) to prioritize political action and, if necessary, tone down professional legitimacy, at least in the form of Hagerup's interpretation. Partly due to the legacy of those communities (of varying kinds and proximities) that included Ræstad, Hagerup and Wedel Jarlsberg, Smedal and the community around him became the centre of attention in the Greenland question. Smedal combined his dissertation related to a current case (inherited from Ræstad) with his strong will, very much inherited from Wedel Jarlsberg, to benefit from a political opportunity. The findings show the power of Wouter Werner's focus on a combination of community, professional legitimacy, and political action as expressed in the Greenland question: Following initiatives from parts of a relatively tight-knit community of international lawyers, led by Smedal and Frede Castberg, the political authorities in the Greenland question legitimized spectacular expansionist actions (Chapter 6). Specifically, the government was pressured by prominent international law lawyers to occupy East Greenland in 1931. Gustav Smedal had argued for this occupation in his doctoral dissertation. Here he used principles used in one of the clearest symbols of imperialism in history: the Berlin Conference's final document from 1885. My PhD dissertation, more systematically than previous research, illustrates that Norwegian expansion policy in Greenland can be linked to the 1884/85 Berlin Conference.