dc.description.abstract | I justis- og beredskapsdepartementets melding til Stortinget, Samfunnssikkerhet i en
usikker verden blir det presisert at forebyggende arbeid blir viktigere i saker det vil oppstå
krevende avveininger og prioriteringer mellom ulike hensyn (Mld. St. 5, 2020). I de siste
årene har politiet hatt en økende mengde oppdrag knyttet til psykiatri, og flere steder i
Norge har de erkjent samt innsett at de i mange saker opplever å «komme til kort», hvor de
ikke klarer å ivareta og håndtere sakene alene. Kompleksiteten og bredden i det nåværende
risikobildet krever et bredt spekter av tiltak for å forebygge, og det involverer en rekke
aktører hvor kunnskap- og informasjonsdeling må tas i bruk for å redusere risikoen for at
en uønsket hendelse skal skje. I det forebyggende arbeidet med antatt utilregnelige
personer som begår kriminalitet, er det i dag opp til lokale initiativ å danne tverretatlige
samarbeid mellom politi, kommune og de regionale helseforetakene.
Studien vil belyse problemstillingen «hva kjennetegner samvirket mellom etatene politi,
kommune og regionale helseforetak i det forebyggende arbeidet med antatt utilregnelige
personer som begår kriminalitet?». For å besvare denne har det blitt utarbeidet to
forskningsspørsmål hvor det blir gjort en sammenligning med tidligere gjennomførte
prosjekter og hvilke faktorer som hemmer og fremmer samvirket mellom etatene politi,
kommune og spesialisthelsetjenesten i arbeidet med antatt utilregnelige personer. Det
undersøkes hvilke hindringer som kompliserer et slikt tverretatlig samvirke, viktigheten av
det forebyggende kriminalitetsarbeidet og ivaretakelse av denne lille gruppen mennesker
som faller mellom alle stoler, og som mulig kan utgjør en trussel for samfunnssikkerheten.
Det er benyttet kvalitativ metode for å ha mulighet til å få et innblikk i informantenes
personlige erfaringer og tanker rundt temaet som ble undersøkt, samt for å øke vår innsikt
og forståelse.
Et godt samvirke vil avhenge av mange ulike faktorer og vil i studien bli presentert i en
koordineringstrapp med fire trinn hvor kunnskaps- og informasjonsdeling, felles problemog løsningsforståelse, endring av atferd og felles mål og tiltak vil bli diskutert i lys av teori
om samfunnssikkerhet, samvirke, risikokommunikasjon, risikoregulering og
risikopersepsjon. Studien konkluderer med at ved å møtes med kjente kontaktpersoner for
å utveksle kunnskap og erfaring om hverandres virke og faglige tilnærminger er
grunnmuren i et samvirke, nettopp for å fremme bærekraftig samhandling på tvers av
etatene. | |