Bokstavens lov og bokstavens ånd

Abstract

Robert Riefling (1911–88) ble i 1973 ansatt som NMHs første klaverprofessor. Artikkelen fokuserer på det begrep som utgjør kjernen i hans estetiske holdning og definerer premissene for hans undervisningsgjerning. Rieflings ideer om Werktreue ble formet hovedsakelig i møte med hans tyske hovedimpulser: først studier hos Karl Leimer og deretter mesterklasser hos Edwin Fischer og Wilhelm Kempff. I sin estetiske orientering kommer han til å stå som en typisk eksponent for den tyske, modernistiske mellomkrigsgenerasjonen, som riktignok også rommer motstridende og tilbakeskuende tendenser. Som en av de mest innflytelsesrike normgivere i norsk klaverdiskurs og musikkliv i det hele bidro han også til å spissformulere verdiene i den kultur som tradisjonelt er blitt betegnet som klassisk, og i en tid der ‘klassisk musikk’ fremdeles tronte øverst i samfunnets kulturhierarki – hos både politikere og allmennhet. Foreliggende tekst tar for seg et tematisk utsnitt av et mye større monografisk arbeid om Robert Rieflings pedagogiske og utøvende praksis, samt resepsjonen av ham.